Thom Hell: All Good Things
[Voices of Wonder/VME]
Kanskje All Good Things bare trenger litt tid til å godgjøre seg i huet? Eller kanskje ikke.
”Hei mister anmeldermann, du som har så masse meninger om disse tinga. Hva slags popmusikk er det verden trenger mer av?”
”Jo, nå skal du høre: Verden trenger mer vokaldrevede, meloditunge, fengorienterte, korte sanger spilt og sunget av folk som er flinke til å spille og synge, og som på konsert i hvert fall kan tangere det de gjør på skive, fortrinnsvis med mye koring og en del falsett her og der, men ikke sånn dærre sytefalsett – heller sånn falsett som betyr at sangeren er glad og oppspilt.”
”Så verden trenger mer Scissor Sisters og Thom Hell, altså.”
”Øh…”
Det føles unektelig som et lite personlig nederlag for meg at jeg ikke liker Thom Hell mer enn jeg gjør. Mannen gjør alt jeg, tidvis høylytt, kritiserer Oslos musikkmiljø for å gjøre for lite av. Likevel klarer han ikke ta ordentlig tak i øra mine, ikke en gang med skiver mine kollegaer kaller ”perfekte” uten et snev av ironi.
Så med All Good Things, Hells fjerde langspiller, setter undertegnede seg ned med det mål å komme til grunns i hva det er med denne pene, piano- og strykerbefengte voksenpopen som ikke helt stemmer. Kanskje den bare trenger litt tid til å godgjøre seg i huet? Men akk, etter et tosifret antall gjennomhøringer sitter jeg bare igjen med to ting: Enorm kjærlighet for låta ”Suddenly” og ei lang liste over ting som irriterer meg i andre låter.
Noen eksempler følger.
Rimet i refrenget i tittelsporet er ikke et rim, men bare to linjer som ender på samme ord (”wait”). Hell har på flere spor hjelp av ingen ringere enn Martin Horntveth (Jaga Jazzist) på trommer, men bruker han kun til å spille fire flate, hele veien. Melodien i ”I Walk Alone” starter nydelig, og renner så ut i ingenting, to ganger per refreng. I ”Going Out” synger Hell ordene ”run” og ”fun” med strekk på N-lyden heller enn UH-lyden, og der tenker jeg vi stopper, for hvis dette siste eksempelet ikke understreker hvor utrolig smålige filleting denne lista over gledesdrepere består av så er alt håp omme.
Når man tar seg tid til å formulere hva man ikke liker med fraseringen av enstavelsesord betyr det enten at man har en vendetta mot vedkommende man kritiserer eller, atskillig verre, at man kjeder seg. En kan tilgi utrolig mye så lenge man er fenget, men når man ikke er det, tilgir man ingenting. På samme måte som bare det å komme for sent til bussen kan utløse en liten personlig krise dersom resten av dagen har vært dårlig nok, kan et eneste nødrim sende ei hel låt av skinnene dersom låta ikke var all verden i utgangspunktet.
Så nei, det eneste et grundig dypdykk i Thom Hells siste skive gjorde, var å overbevise meg om mine kollegaer hører noe her jeg ikke gjør. Er rytmeseksjonen så subtilt funky og rocka at det for meg bare høres ut som om de spiller den samme firkantede ikke-grooven låt ut og låt inn? Er duetten med Lucy Swann, hvor begge parter synger den samme teksten om å bli utnyttet i kor en slags trist ”show don’t tell”-historie om å snakke forbi hverandre som jeg er for dum til å tro er noe mer enn et slapt arrangement? Eller kanskje Hell ganske enkelt er mye flinkere til å synge enn han er til å skrive sanger? Jeg tror det, men jeg registrerer at jeg er i mindretall.
Peter Vollset
