Det kan synes som om My Chemical Romance med Danger Days: The True Lives Of The Fabulous Killjoys, sluppet på tampen av fjoråret og erklært kommersielt død kort tid etter, endte opp med å gjøre en reversert-KISS-anno-1983. Det året bestemte Paul Stanley & co. seg for å droppe de sminkede maskene verden hadde forbundet dem med inntil da. MCR gjorde i grove trekk det motsatte, men ble straffet på samme måte, minst like hardt (og mer akutt; Lick It Up solgte tross alt mer enn den coversminkede forgjengeren Creatures Of The Night).
Til tross for at det kanskje er det beste (og definitivt det morsomste) av New Jersey-bandets fire studioalbum så langt, har kvartettens åpenlyse flørt med referanserock, tegneserieelementer og leken eskapisme fremmedgjort store deler av fanbasen, som nok har investert betydelige mengder kjærlighet i bandet nettopp med en stilltiende forutsetning om at outsiderposituren er ekte, at den betyr noe, dunkende i tinningen. Det ligger en fallhøyde i dette jeg synes bandet forholder seg til med bravur. I det minste på plate.
I Oslo Spektrum føles det først litt tungt og trist. Selve lokalet, som er en nedstrippet (og dessverre temmelig ustilig) utgave av hovedstadens betongstorstue, er et underlig kompromiss; like blottet for arenakvaliteter som intimitet. Det er glissent, lyden er alt annet enn god og med unntak av den rødhårede publikumsfrieren Gerard Way kan bandet knapt beskyldes for å overanstrenge seg.
«Sing» er et tidlig høydepunkt, mens florlette «Summertime» senker skuldrene og åpner lydbildet på sårt tiltrengt vis. Derfra og ut veksler konserten mellom å være en parademarsj av den mørke, pompøse sorten og rett-i-hjertet-punkpop med drypp av metall og LA-sleaze i nabolaget mellom Guns N’ Roses og Jane’s Adddiction. «Welcome To The Black Parade», «Teenagers» og avsluttende «Bulletproof Heart» stikker seg ut som høydepunktene på en konsert som bruker for lang tid på å slå ut vingespennet, og som på de aller fleste måter ville gjort seg langt bedre på en tettpakket Sentrum Scene.
Og Gerard Way, da. Når han ber publikum «forbli stygge!» eller serverer annen halvfordøyd, opprevet-t-skjorte-vennlig livsvisdom, fremstår My Chemical Romance mest av alt som et band som skuer utover publikum og brått skjønner at de er i ferd med å passere middagshøyden. Når han avslutter med et rungende, overbevisende «løp videre!», derimot, er det en oppfordring å ta med seg, både for publikum og bandet selv. Slik det fortoner seg nå, ligger sistnevnte et lite hestehode foran.
Marius Asp
Dette spilte My Chemical Romance i Oslo Spektrum:
1. Na Na Na (Na Na Na Na Na Na Na Na Na)
2. Thank You For The Venom
3. Planetary (GO!)
4. Hang ‘Em High
5. SING
6. Vampire Money
7. Mama
8. The Only Hope For Me Is You
9. House Of Wolves
10. Summertime
11. I’m Not Okay (I Promise)
12. Famous Last Words
13. DESTROYA
14. Welcome To The Black Parade
15. Teenagers
16. Helena
17. Cancer
—
18. Vampires Will Never Hurt You
19. Bulletproof Heart
Les også: My Chemical Romance vil hjelpe Japan
