Ved en tidligere anledning har jeg sammenlignet Donkeyboy med en løk – saftig og velsmakende, for all del, men ribbet for kjerne og blottet for personlighet. Det er et strengt og urettferdig bilde.
Riktignok har drammenserne gått noen runder med sin hardt prøvede stylist før de landet på de glorete, konfektpapiraktige dressene som pryder omslaget av det ferske oppfølgeralbumet Silver Moon. Og noen tydelig identitet som band befinner guttene seg fortsatt et stykke unna – ikke minst når de befinner seg i situasjoner utenfor innspillingsstudioets komfortable boble.
Et gjenhør med debuten Caught In A Life bekrefter imidlertid en gryende mistanke om at albumet rent helhetlig har stått seg overraskende godt, også når de høyst fortjente hitsinglene ”Ambitions” og ”Sometimes” er skrelt bort fra ligningen. Brødreparet Kent og Cato Sundberg er helt enkelt i besittelse av et nifst øre for hooks, vendinger og fraser som ubønnhørlig fester seg, med nedslagsfelt langt utover våre landegrenser.
Silver Moon er på mange måter den profesjonaliserte og påkostede forlengelsen av debutplatens åttitallsleflende popunivers. Det låter kaldere, dyrere og mer skinnende, trolig til en viss grad takket være miksefingrene til Phil Tan, mannen som har skrudd signaturlåter for blant andre Rihanna, Katy Perry og Usher. I tillegg er låtskrivingen på plass i bunnen av byggverket.
Førstesingelen ”City Boy” er en kvalifisert radiohit i all sin 2012-oppdaterte Pet Shop Boys-prakt, men også andre låter gjør inntrykk. Svale ”No More Movies” ramler i likhet med organiske ”All Up To You” ned på den raffinerte siden av åttitallsgjerdet, mens ”Drive” og ”Pull Of The Eye” og ”On Fire” kappes om å kombinere melodisk uimotståelighet med det som etter snau uke i deres selskap mer enn hinter om levedyktighet.
Likevel er det ting som skurrer her. Tekstene er usedvanlig kørka, selv til norsk pop å være. Jeg skal ikke be deg reflektere over tekstlinjer som ”Dr. Feelgood/ you’re a liar/ in this mad world/ you’re the fire” eller ” Underneath my skin there’s an eagle/ underneath these clouds there’s an ego”, men jeg skulle ønske brødrende Sundberg gjorde det før de sang dem inn.
Og dermed ankommer vi platens andre virkelige akilleshæl: Vokalen. Den er rett og slett ikke til å bli klok på, og de flerfoldige gjestevokalistenes bidrag er i likhet med hovedpersonenes stemmer så gjennomprosesserte at det regelrett torpereder låter som det ellers fine tittelsporet. Gitt viktigheten av vokalkarisma og overbevisende avlevering av tekster i denne sfæren av popmusikk skingrer det desto mer i ørene når ikke det funker.
”It’s no secret that ambition bites the nails of success”, messet en viss solbrillebefengt rockestjerne i ironisk positur for drøyt tjue år siden. Og apropos ironi, post-”Ambitions”: Silver Moon ville sannsynligvis vært et bedre album om Donkeyboy utvidet ambisjonsnivået sitt til å handle om noe annet og mer enn bare suksess.
Marius Asp
