Yeasayer, Hovedscenen
Magien fra albumet uteble da Yeasayer inntok Hoves hovedscene.
Min kollega Mats Borch Bugge kalte All Hour Cymbals, debutplaten til dette Brooklyn-bandet, «en videreføring av de siste 102 sekundene av Fleetwood Macs ”The Chain” i halvt tempo, tilført en dose TV On The Radio og et afroasiatisk snitt», før han lot terningen stanse på seks.
Et godt forsøk på å beskrive bandets lyd – et møte mellom tribale elementer og kjølig elektronika som nettopp må sies å være udefinerbart, flyktig, mystisk eller – om du vil – ubeskrivelig.
Slik forholder det seg imidlertid ikke i det avslørende dagslyset på Hoves hovedscene. Mystikken brister, godt hjulpet av smårusk i det musikalske maskineriet og vokalist Chris Keatings etterhvert temmelig enerverende stemme og utstuderte rykninger. Bakenfor den sure vokalen befinner det seg dog mer enn et knippe fantastiske låter, med «2080» og «Sunrise» som høydepunkter, og to brennferske låter som tydelig hinter om at det er mer godt i vente fra dette bandet – i det minste på plate. I mellomtiden bør de jobbe med å forvalte låtmagien sin også i konsertsammenheng.
Marius Asp
