Det er nesten noe høytidelig over den store folkemassen som endelig, etter mange timers flakking og labert oppmøte på dagens konserter, har samlet seg ved Kongescenen før Susanne Sundfør torsdag kveld. Og når hovedpersonen entrer scenen i hvit kjole, flankert av et svartkledd band, er det et lydhørt og tent publikum som venter på de sakrale åpenbaringene. Enn så lenge.
På Slottsfjell har Sundfør tilsynelatende med seg mye av showet hun avsluttet fjorårets Øyafestival med, og muligens er det noe materialtretthet å spore. Det starter i alle fall nærmest forsiktig med «It’s All Gone Tomorrow», en låt som tradisjonelt gjerne har vært et av høydepunktene i settet, mens tospannet «Kamikaze» og «White Foxes» gir Sundfør og bandet en sjanse til å spille seg varme.
Den burde de grepet. I stedet kommer skisseaktige «The Sound Of War», komplett med gitarstemmetrøbbel og en snikende fornemmelse av smårusk i maskineriet.
«The Sound Of War» er bare en av flere rolige sanger som drukner i preik. Enda verre går det ut over den hudløse og vakre balladen «Memorial», samt et solonummer med rhodes som knapt mottar applaus når den er ferdig. Sundfør er ikke noe pokerfjes; hun gidder ikke late som om hun er imponert når publikum setter i gang en av sine meningsløse White Stripes-rallinger mellom to numre.
Når dette er ryddet av veien: På det beste serveres vi ren nytelse, fra det tohodede trollet «Accelerate» og «Fade Away» via en heidundrandes «Insect» til mektige, medrivende «Lilith». Flott er også «Day Of The Titans» (som innledes med en langfinger til Boris Johnson, Donald Trump og Siv Jensen), mens «Slowly» og Delirious» runder av på helt riktig vis.
Rent teknisk er det ikke stort å trekke, og særlig de fyldige vokalharmoniene slynger seg som en rik, rød tråd gjennom begivenhetene. Men Susanne Sundfør er avhengig av å ha dagen, akkurat som resten av oss, både personlig og med publikum. Denne gangen satt ingen av delene 100%.
Marius Asp
