Etter utblåsningen på The Body, The Blood, The Machine (2006), der Portlandbandet tok et oppgjør med det religionsgjennomsyrede USA i ti pumpende fuzzanekdoter, har de senket skuldrene. Etter dette albumet hadde de tydelig behov for avreagering, og byttet følgelig ut Fugazis Brendan Canty med The Polyphonic Spree-produsent John Congleton til oppfølgeren, 2008s langt mindre aggressive (og mindre minneverdige) Now We Can See, og har nå videreført sin nyfunne mildhet over i den kjærlighetstematiske Personal Life.
Det er to tydelige grunner til at dette bandet fungerer best når de er sinte: Mest fremtredende er Hutch Harris’ stemme – monoton fra før av, men den blir ekstra intens og skikkelig slitsom når fuzzlyden dempes. Den andre grunnen er at de er bedre tekstforfattere når stemningen blir dårligere- der The Body, The Blood, The Machine var full av presise og bitre betraktninger av typen ”They can tell me what to read/They can sell me what to eat/They can feed me and send me the bill/But they tell me what to feel/I might need you to kill”, er Personal Life tvunget ned til lyriske selvfølgeligheter av hjerte/smerte-proporsjoner. Dét passer spesielt dårlig for The Thermals, som med vokalen ekstremt tydelig i lydbildet er avhengig av gode tekster for å holde seg flytende, mens de her fremstår repetitive og blaute.
Heldigvis er ikke alt smerte, og karismatiske låter som ”I Don’t Believe You” (se over), ”Not Like Any Other Feeling” og ”Your Love Is So Strong” viser at de fortsatt har det i seg, men det er allikevel sutrete låter som åpningssporet ”I’m Gonna Change Your Life”, ”Never Listen To Me” (for øvrig produsent og Death Cab For Cutie-medlem Chris Wallas beste øyeblikk på albumet) og ”Alone, A Fool”) som dominerer helhetsinntrykket.
Sjansene er vel til stede for at du ikke har gitt The Thermals mange spillinger fra før av, og da er ihvertfall ikke Personal Life stedet å starte; dette er en middelmådig plate fra et band som famler litt i tussmørke når det kommer til tematikk og identitet, og som trenger å bli skikkelig sinte igjen. Jeg kunne personlig tenke meg at de leser seg opp på Bilderberg-gruppen og kommer tilbake som illsinte konspirasjonsteoretikere på neste plate.
Jørgen Hegstad
