Death Cab For Cutie skylder mye av sin overrumplende inntreden i musikk-almuens rekker til strategiske låtplasseringer i serier som The O.C., CSI og Californication – og «Meet Me At The Equinox», første singel fra The Twilight Saga: New Moon-soundtracket. Viktig er også Ben Gibbards evne til å skrive skikkelig gode poplåter med bred appell («Meet Me…» ikke er en av disse); «Soul Meets Body», «No Sunlight», «A Movie Script Ending» og «Death Of An Interior Decorator» er alle høyeksplosiv pop-semtex.
Bandet har like full vært vanskelig å like over en hel LP. 2008s horrible Narrow Stairs var en innhul, utarmet øvelse i treghet, Plans hadde sterke enkeltlåter, men en uhyre blass ferniss og The Photo Album skapte begeistring da den kom, men har ikke tålt tidens tann så godt. Codes And Keys har derfor blitt det første albumet (med et mulig unntak i 2003s Transatlanticism) der bandet holder seg interessant fra start til slutt.
Den perkussivt styrte førstesingelen «You Are A Tourist» er, bandets vane tro, ikke den mest tilgjengelige på albumet, men derimot en som kommer krypende og som best nytes i albumkonteksten snarere enn enkeltstående. De mest umiddelbare låtene er av sedvanlig fint Ben Gibbard-kaliber; «Underneath The Sycamore», valsen «Stay Young, Go Dancing» og tittelsporet er alle gode radiokandidater, men det som virkelig gjør utslaget her er at albumets lange låter – «Doors Unlocked And Open», «Unobstructed Views» og «Monday Morning» aldri blir kjedelige, noe som nevnt tidligere har vært en hemsko for helheten.
Codes And Keys er en relativt seig, tyktflytende plate som haster seg sakte, og dette krever, og har fått, et sinnrikt lydbilde. Både produsent Chris Walla og mikser Alan Moulder har levert godt – og det er tydelig at den tidligere noe annenrangs Walla trives bedre når han får mindre gitar og mer elektronikk å leke seg med bak spakene (som på det dronende albumhøydepunktet «Doors Unlocked And Open»).
Death Cab For Cutie synger og spiller som om de til enhver tid holder på å kveles av egen høytidelighet; her er det låtskriving preget av stive skuldre og en tidvis blendende mangel på lyriske smil. Til tross for dette har Codes And Keys blitt et av deres mest lekne album i karrieren, og også et av deres beste.
Jørgen Hegstad
