– Jeg hører ikke på musikk lenger, sa en kompis her forleden.
– Men du studerer jo musikk, hvordan er det mulig?
– Jeg studerer ikke musikk, jeg studerer musikkproduksjon.
Skillet mellom kunst og kommers har den distinkte karakter av å være flytende og strengt definert på samme tid. Som en skribent uten noe særlig musikkjournalistisk erfaring er det et ulendt terreng å bevege seg inn i – jeg kan allerede høre sirenene fra meningspolitiet i det fjerne mens jeg skriver denne setningen.
Jeg understreker ytterligere: Jeg har ingen særskilt erfaring med verken å skrive om, spille eller produsere musikk. Jeg er først og fremst en konsument. Som konsument er jeg likevel over gjennomsnittlig konsumerende.
Jeg starter dagen med å høre på musikk når jeg dusjer, hører på musikk mens jeg går til bussen, hører på musikk når jeg sitter på bussen, mens jeg sitter og skriver, mens jeg jogger, og – gjett hva – jeg hører på musikk når jeg lager middag, også.
Spillelisten har nærmest blitt et «soundtrack» til livet mitt, en livsrytme, et konstant melodisk sus på innerøret.
Den formative strømmerevolusjonen
Problemet? Jeg lytter ikke. Kanskje danser jeg, kanskje synger jeg med. Det er ingen tvil om at musikk gjør meg glad, men like fullt: Jeg lytter ikke.
Som en del av generasjon Z, generasjon perfekt, generasjon alvor, kall det hva du vil, har jeg vokst opp med den nå verdensledende strømmetjenesten Spotify. Det var sant å si ikke før jeg for første gang lastet ned Spotify at musikkinteressen for alvor begynte begynte å ta form.
Forskjellen mellom da og nå er imidlertid at jeg da ikke forsto omfanget av tjenesten. Jeg lagde ikke spillelister, køer, jeg benyttet meg ikke av muligheten til å oppdage ny musikk på eget ansvar. Det gikk i nidkjære artister og band som Eva Cassidy, The Shins, Suzanne Vega, Tori Amos, Andrea Bocelli (!), Red House Painters og Mew, men også The Killers, The All-American Rejects og Daft Punk.
Musikk for musikkens skyld
Jeg sto godt plantet i kløfta mellom kommers og kunst uten helt å være klar over at det skulle bety noe. Men det er heller ikke poenget. Poenget er at jeg lyttet. Når jeg først søkte opp musikken og trykket «play», var det som regel for musikkens skyld – ikke distraksjonens. Jeg var mer oppmerksom på nyanser, taktskifter, harmonier og stemninger, jeg lot meg i større grad bevege og fascinere av både melodi og tekst.
Kall det en omvendt dannelsesreise: Jeg har gått fra å verdsette musikken som kunstform til å vektlegge musikkens kunstige form. Det som før var et rom jeg trådte inn i, har blitt en vegg jeg gjemmer meg bak.
Misforstå meg rett: Dette handler ikke om meg som lytter, men musikken. Mine sympatier til artister som forsøker å livnære seg av musikk som ikke pumper og komprimerer, hopper og spretter. Jeg har grunn til å tro at det gradvis mer begrensede repertoaret mitt av elektronika, house og popmusikk er talende for flere enn meg.
Krig på alle fronter
Kanskje enda mer talende er dét musikkprodusenter, artister og andre fagfolk omtaler som «loudness war». Kanskje startet den allerede i jukeboksens tid, da det viste seg at låtene med høyest volum ble spilt mest, og den har levd i beste (eller verste) velgående på radio i lang tid – her i P3 har vi for eksempel installert en egen «anti-loudness»-prosessor i radiostudioene.
Men jeg skal ikke, og kan ikke, bli for teknisk. I all essens bygger den pågående og stadig eskalerende lydkrigen på floskelen om at den som roper høyest, er den som blir hørt av flest. Og krigen foregår ikke lenger kun på radio eller jukebokser, men også på strømmetjenestene – det vil si, der folk flest konsumerer musikken sin.
Kan det være lydkrigens støypropaganda som gjør at jeg heller hører på «Clearest Blue» av CHVRCHES enn «Behind Blue Eyes» av The Who? Jeg vet ikke. Etter utviklingen av mine egne musikkpreferanser å dømme drister jeg meg likevel til å si:
Floskelen stemmer.
Det kan virke som jeg er det man i radiofaget kaller lyttertrett – og jeg er nok langt i fra alene om å være det. Men nå som alle elektronika- og houseprodusentene som preger spillelista mi har fått tusentalls av mine avspillinger, er det muligens på tide å vie et par minutter til de som ikke roper fullt så høyt. Som en av lydteknikerne på kontoret sa til meg: En av de fremste funksjonene til hjernen vår er at den filtrerer bort lyd som ikke vil være der.
Om vi har sluttet å lytte kan det med andre ord hende at det er hjernen vår som prøver å fortelle oss noe.
