Den kalde brisen over Hove-området betydde lite da Michael Kiwanuka, mannen som har blitt sammenlignet med soulartister som Otis Redding og Curtis Mayfield, spilte på Amfiscenen.
Han etterlater en følelse av levd liv, en gammel mann i en ung kropp. Kiwanuka, som forelsket seg i Pigalle da han opptrådde på P3Sessions i mars, var en mann av få ord da han gikk på scenen. Faktisk sa han ikke et eneste ord til publikum mellom sporene før tre, fire låter ut i settet.
Kanskje var han litt irritert over noe snodig styring av lyden. Men det preget heldigvis ikke konserten. Kiwanuka fremstilte seg som en fåmælt, nesten sjenert fyr som ikke var i toppform. Dette til tross – han er en mann som klarer å formidle inderlige følelser på en troverdig måte, selv på en dårlig dag.
Det resulterte i at kompiser på stedet var i full bromance-utfoldelse og kjærester fikk et godt minne der de sto og kysset. Veldig søtt var det også da gitaristen i bandet, som talte fem stykker, spilte store deler av konserten med lukkede øyne.
«Worry Walks Beside Me», sistesporet på albumet Home Again, Jimi Hendrix-coveren «May This Be Love», «Home Again» og «In A Little While», sporet som gjør at Kiwanuka fortjener Mayfield-stempelet, var konsertens høydepunkter. Så få det bare være at briten var muligens litt muggen. Publikum fikk det de ville ha: Ren, gammel, upolert folkaktig soul.
Ali R. S. Pour
