Å skli på en frossen vannpytt mist i juni er en ny – men ikke spesielt morsom – opplevelse. I hvert fall ikke når man bærer tungt, er trøtt, sulten og må litt på do i tillegg. Der og da, klokka halv ti i dag tidlig, var hålka en lite velkommen gjest under skosålene.
Men, isen er langt mer velkommen enn det ufyselige journalistmennesket som kom om bord samme buss som oss, en halvtimes tid tidligere. Vår bussjåfør er en stødig kar. Hel ved. Han finner stort sett alltid kjappeste rute til stadion, han girer og bremser forsiktig, er superhøflig, smørblid og han har en arbeidsmoral de fleste kan misunne ham. Hvis han får noenlunde samme lønn som vaktene på stadion, får vår venn ca 140 kroner pr tolvtimers dag. Det er litt over en tier i timen.
Møkkamannen av en journalist som kom opp stigtrinnet i bussen kjeftet på sjåføren fordi han ikke kjørte inn en port og helt bort til hotellresepsjonen der migbolten stod. Vår mann i transportbransjen forklarte som sant er, at akkurat denne bussen er for bred og for lang til å kunne forsere porten, så derfor stanset han her; Snaue tjue meter unna. Den rabiate søppeldynga av et menneske fortsatte sytinga og kunne snusfornuftig fortelle at den bussen han tok i går, hadde kjørt inn porten. Atter en gang forsøkte mannen bak rattet å forklare det agiterte søppelet litt enkel matte og geometri, men til ingen nytte. Sutreposen satte seg furtent bak i bussen, før vår helt kjørte tålmodig og smilende videre. Vi sørget for å rose ham høylydt da vi kom frem til målet, og lover å være verdens verste mennesker dersom vi støter på denne journalisten igjen. Hvordan noen kan synes at det er hans rett til å oppføre seg slik, er bortenfor vår fatteevne. Dette er snakk om en gratisbuss, og sjåføren tjener like mye på en hel dag, som avskummet i døråpningen tjener på et kvarter. Jøje meg, jøje deg og jøje oss.
Kong Bobo
På kampdag møter man ikke bare supportere fra lagene som skal spille kamp; i dag Argentina og Sør-Korea. Javisst det er flust med argentinske barra bravas og velorganiserte koreanere, men i dag lot vi oss overraske av damen drapert i flagget til Libya. Det er ikke ofte vi har anledningen til å nyte synet av noen som virkelig elsker
Gaddafis hjemland. Om hun var der for å se på fantastisk fotball, eller om hun var der for å feire at den økonomiske fatwaen mot Sveits endelig er over, glemte vi å spørre om.
Et annet noe overraskende innslag var polakken som hadde kledd seg i kappe og en krone det sto Bobo på. Selv om han var litt creepy, var
han ikke på langt nær like forstyrrende som den skumle mannen fra Polen vi møtte i Køln for fire år siden. Sist vi så ham, var han på vei inn i en busk. På hodet hadde han en filthatt, på overkroppen en stram polsk landslagsdrakt. I høyre hånd bar han en spisset pinne og i venstre hånd hadde han sin egen penis. Han skulle ut i skogen og kose seg på verst tenkelige vis.
Politiet har inntatt Soccer City i dag. De streikende, frivillige vaktene har blitt erstattet av politistudenter i alle mulige aldre. Så nå er det nye dager der de som ber deg om legitimasjon ved hver eneste sperring du skal igjennom er nye i faget, og 80% av dem er usikre på hvordan jobben skal utføres, så nå er vi tilbake i daglig kø-modus.
Men, hva alle dager gjør vel det? Det er jo VM!: Det suverent beste verden har å by på, og i dag viste Argentina nok en gang at de er dette mesterskapets mest karismatiske og gøyale lag. Vi er i ferd med å bli like fascinert av Diegos menn, slik vi lot oss sjarmere av
Brasil i 1982. De er sensasjonelle framover på banen, og like usikre i forsvar som en hengebru laget av Mariekjeks. På en regnværsdag. I storm.
Dansker er de nye engelskmenn
Vi kler oss bedre nå som vi har skjønt at kulda er vedvarende, men vi har hele tiden ledd av britene som tasser rundt altfor lettkledde. Nå har selv engelskmennene begynt å kle på seg, så da er det greit at et nytt folkeslag trer frem og tar på seg ansvaret for å være dårligst kledd i Sør-Afrika. Mine damer og herrer, la oss presentere: Danskene!
Gi dem en stor applaus. I hvert fall han som satt bak oss inne på Soccer City under Argentina-kampen i dag. På overkroppen hadde han en tynn, kortermet skjorte: Det er alltid deilig når vintervinden pisker inn i mellom glippene som oppstår mellom napphullene. På underkroppen; en ganske kort shorts og på føttene: Sandaler. Uten sokker. Damen kledd i vinterklær fra topp til tå ved danskens side ble, et stykke ut i andre omgang, alvorlig bekymret og tilbød ham det store, deilige teppet sitt, men han takket mutt nei. Han hadde det helt fint. Etter hvert som kampen skred frem bestod ikke spenningen av resultatet, men om hvorvidt den høye dansken ville overleve ettermiddagen. Det gjorde han i hvert fall til det 85. minutt. Da humpet han mot utgangen, akkompagnert av lyden av sprakende akillessener og frosne blodklumper som skrapet seg igjennom blodårene hans.
Langs motorveiene i dag kunne vi nyte synet av svært kreativ markedsføring.
Men han som imponerte mest med sin kreativitet, var en kar som sleit så kraftig med varmeanlegget i pickupen sin at han hadde parkert langs veien for å tenne seg et deilig bål å varme seg på.
I morgen bærer det av sted tilbake til det andre stadionet her i byen, Ellis Park, så vi snakkes derfra klokka 1602 på NRK P3.
Send oss gjerne mail eller hils på oss på Facebook. Skriv et brev eller bare tenk på oss. Vi setter pris på det aller meste.
Ps: Dagens lookalike: Den argentinske varianten av den klassiske fotball-lederen Eldar Hansen. Han spiste spareribs, løkringer og pommes frites i tilfelle dere lurte.
