Elton John må ha tapt all livsgnist om han ikke har sett frem til dette 40-årsjubileumet – da tiden omsider var inne til å blåse støvet av hans kanskje beste plate, utgitt i sine kreative og kommersielle gullår på starten av syttitallet. Da han var en fremadstormende glamrocker på noen-og-tjue, og ikke en velmenende sviskesanger i tidlig pensjonsalder.
Det oser imidlertid ikke publikumsfrieri å innlede Goodbye Yellow Brick Road-turneens norgesvisitt med den drøyt ti minutter lange rockeoperaen «Funeral for a Friend/Love Lies Bleeding». Det er en inspirert vurdering, men det er den påfølgende glamfunken «Bennie and the Jets» – også fra nevnte plate – som legger frem lovord for kvelden: Hovedpersonen hamrer konsentrert på tangentene, går rappkjeftet til angrep på mikrofonen, og gliser attpåtil bredt mellom slagene. I likhet med den episke Kate Bush-duetten «Snowed in at Wheeler Street«, viser Elton John at han kan glimre på sine eldre dager.
Derfor er det påfallende hvor blass fremføringen av påfølgende «Candle In the Wind» låter. Settlisteselvsagtheten fremføres på utstudert og uengasjert vis, som sier noe hvor mye liv som vaskes bort ved senskader; her fungerer balladen først og fremst som en første avgjørende brist i en fasade som skal slå stadig flere sprekker.
Med unntak av Elton Johns glimtvis gnistrende vokalprestasjoner, låter konsertproduksjonen like blodfattig som radmager. I verste fall kunne dette vært ettermiddagsunderholdningen på en all-inclusive resort ved middelhavskysten. Den harmløse adult contemporary-kledningen understrekes kun ytterligere av palmesilhuettene som farger bakgrunnen neonblå og -rosa under «Tiny Dancer» – for ikke å glemme den bløte lyden av congas som en ung Rod Stewart-dobbeltgjenger på perkusjon tilfører blant andre «Daniel».
Satt opp mot det intense pophåndverket som gjør studiooriginalen eviggrønn, blir også tapningen av «Goodbye Yellow Brick Road» punktert av de friksjonsløse, taffelaktige arrangementene til Elton Johns backingband. Da sier det kanskje seg selv at den flotte balladen «The One» – med ridderen kun ledsaget av sitt trofaste flygel – ender opp som et av konsertens ytterst få gripende øyeblikk.
Det skjønne skal imidlertid ikke få vedvare: Kort etter er lampene over den omreisende banden igjen skrudd på, og «Your Song» forkludres med sløve gitarer, trommer og synthesizere. Da billige flammeanimasjoner akkompagnerer kaotiske «Burn Down Your Mission» er det liten tvil om at slaget for en i det minste akseptabel konsertopplevelse er tapt. Det sier for så vidt også sitt at det nærmeste Elton John & co. kommer å bite, er da ordene «Bitch» blinker insisterende utover Oslo Spektrum under «The Bitch is Back».
«I’m still standing after all this time,» synger Sir Elton John karakteristisk kraftfullt til «I’m Still Standing», mens en vignett full av hans mange yngre ansikter surrer over storskjermen bak ham. Liveversjonen er et lettere dansbart, men like fullt karaokebarvennlig sammensurium. Manglende bevissthet om ens eget veldige fall fra fordums storhet kan vel neppe bli mer bokstavelig.
Kim Klev
