Da jeg vokste opp pleide vi å si at, hvis du hører lyden av håndflate mot hud med påfølgende barnegråt, vet du at du har å gjøre med en engelsk familie. Derfor var det flott å kunne få den regelen bekreftet under frokosten i dag.
KLASK – Uæææææææ! – Engelsk aksent.
Nå var det heldigvis snakk om et hyperaktivt lite menneskebarn som ble klasket, så han fant fort andre ting å drive med enn å la seg prege av sin egen mors ubrukelighet.
At barneslåersken satt på nabobordet vårt inne på kjøpesenteret vi bor i, rett under den gjennomhorede, roterende da Vinci-skulpturen, føltes veldig naturlig. Problemet med utsmykningen oppunder taket – i tillegg til det åpenbart tacky utseendet – er at den tar seg veldig bra ut på bilder. Derfor er det ingen som er enig med oss i vår vurdering av mannen i taket, hvis de tar utgangspunkt i fotos. Men, vi lover: den stinker horekundeparfyme, svette og brukte donger og spiller kontinuerlig kjenningsmelodien til Love Boat. Horete greier.
Politieskorte under tvil
Vi fortet oss til pressesenteret for å kunne ha dagens FK Fotball-sending derfra. Problemet var at da vi kom frem, ble vi møtt av en bevæpnet politimann som sa at senteret var stengt. For godt. Noe problematisk er det jo, siden vi hadde dyrt utstyr innelåst i et skap der inne, men man løper ikke fort forbi en sur fyr med våpen hengende i beltet. Under enorme mengder tvil gikk han med på å eskortere oss inn i til skapene for å hente tingene våre. Jævla klovn.
Her begynte vi plutselig å få dårlig tid i forhold til sending, men da kom en hyggelig dame oss til unnsetning og sa at det er et ekstra pressesenter inne på rådhuset nede i byen. Vi hiver oss i taxi – det er store avstander her i byen – og kommer oss ned til det eldgamle bygget midt i sentrum. Taxisjåføren vår kommer med en viktig oppklaring.
– It’s just like Big Ben. But very, very small.
Etter altfor omfattende registreringsrutiner, som blant annet inkluderte fremvisning av toaletter og informasjon om en busstur til landsbygda, fikk vi endelig rigga oss til med alt utstyret vårt. Alt virket knall. Bortsett fra en bitteliten detalj:
Internett virka ikke.
Uten internett – ingen sending.
50 minutter igjen til vi skulle direkte på P3 og vi var en halvtime unna hotellet og den eneste fungerende internettlinja vi vet om.
Inn i taxien til en fyr med en halv, grilla kylling mellom hendene. Hvor fort vi kjørte var umulig å si siden speedometerviseren var så slapp at den duvet fra 70 til 120 km/t kontinuerlig. Selv om vi sto stille.
Heldigvis fikk vi se denne bakruta, med en påskrift som kun kan bety én ting?
Vel fremme på hotellet fikk vi opp alt sendeutstyret to sekunder etter at første låt var ferdig, og vips! Radio!
Det siste som skjedde i dagens FK Fotball, var at verdens eldste mannlige bud leverte maten vi hadde bestilt fra kjøpesenterrestauranten. Han var mellom 75 og 100 år gammel og hadde hår hvitere enn tennene til Jon Bon Jovi.
Nå har jeg fått bytta ut den psykedeliske tv’n på rommet, så i dag vil jeg endelig se forskjellen på ballen og spillerne når Tyskland og Spania tasser ut på banen i Durban.
Ooh la la!
Den gamle tyske landslagsspilleren Thomas Berthold er ekspert på kanalen som viser matchen, og det er godt å endelig kunne bruke ordet besserwisser om en tysker. Han er en fryktinngytende kvalm type. Sprutbrekningene stanger mot mellomgulvet hver gang han åpner munnen for å le hånlig av de andre i studiopanelet. Sjokkerende.
Vi er tilbake på P3 i morra klokka 1602. Direkte fra rom 425.
Vær med oss da vel! Da blir vi like lykkelige som han som avgjør dagens semifinale.
