Meat Loaf: Hang Cool, Teddy Bear
[Universal]
Den røde tråden i Meat Loafs karriere er først og fremst at det er et slit å høre platene hans fra start til slutt.
Til å være et produkt av en kultur som i stor grad dyrker gærningen, utskuddet, Det Eksentriske Geniet – fra Elvis Presley og Phil Spector til Prince og Michael Jackson – befinner Marvin Lee ”Meat Loaf” Aday seg befriende langt utenfor intelligensiaens smaksradar, tross en kunstnerisk megalomani som plasserer ham i et helt eget plysj- og lyeskronebefengt hjørne av popsfæren.
Det er vel snarere riktig å lempe ham i samme bås som Alice Cooper eller Marilyn Manson, riktignok uten sjokkrock-schticken de to har bygd karrieren på. Til gjengjeld har Loaf sine egne særegenheter – fyren er på størrelse med et middels sommerhus og nøyaktig like attraktiv som artistnavnet skulle tilsi, uten at det har forhindret hans wagnerianske tapning av storøyd Springsteen-rock fra å oppnå en eventyrlig kommersiell suksess verden rundt.
Det skal imidlertid ikke underslås at han har et øre for å plukke popmelodier med ekstreme kvaliteter, tross manglende deltagelse i låtskriverprosessen. Og Hang Cool, Teddy Bear – etter eget sigende et konseptalbum basert rundt det indre livet til en døende amerikansk soldat i Irak – byr på et knippe av disse. Prøv gjerne å stå imot teite ”Los Angeloser”, Kara-duetten ”If I Can’t Have You” eller avsluttende ”Elvis In Vegas” (som det er enkelt å høre for seg i en kritikerhyllet Hold Steady-versjon), men tro meg, det er ikke enkelt.
Likevel er det fullt hørbart at det begynner å bli noen år siden Jim Steinman styrte skuta med diktatorens klarsyn. Særlig midtpartiet er grufullt – misogyne, Jack Black-gjestede ”Like A Rose” er verken festlig eller interessant, og innhopp fra puddinger som Steve Vai, Brian May og Justin Hawkins får lukten av møllkuler til å svi i neseborene. Skiva er i tillegg altfor lang – etter 70 minutter i dette selskapet er det så man får lyst til å flytte ut i skauen og leve av det naturen har å by på.
Meats viktigste bidrag til sivilisasjonen er med andre ord fortsatt som rollefiguren Robert Paulson («Bob with the bitch tits») i filmen Fight Club; den tomsete bamsen hvis trasige endelikt sår tvil om hele maskuliniseringsprosjektet historien kretser rundt. Som seg selv er han langt vanskeligere å elske – eller i det hele tatt svelge.
Marius Asp
