Det smerter meg å skrive denne anmeldelsen. Band Of Horses har med sine tre første plater vært et av bandene som virkelig har lyst opp tilværelsen med sine vakre og store halvmelankolske låter. Hver gang en tilfeldig sang fra bandets karriere har dukket opp på et av mine produkt som starter med en liten i – og står på random – har smilet dukket opp. Band Of Horses har så langt vært en sikker vinner i tilværelsen. Derfor smerter det å skrive denne anmeldelsen.
Band Of Horses går nye veier på sitt fjerde album. Veier som de ikke helt makter å spasere stilfullt på. Vokalist og bandsjef Ben Bridwell har alltid gitt Band Of Horses en amerikansk musikalsk stil som er basert på americana og køntri, men tidligere ble dette oftest rørt sammen med en svær og romslig lyd, og polstret med vidunderlige gitarer og gigantiske refreng. På Mirage Rock er det lite storhet, men mye pinglete alternativ køntri.
Det åpner friskt med første singelen «Knock Knock» som er en streit og voksende rocker. Enkel og effektiv, om enn ikke i samme klasse som tidligere singler. «How To Live» matcher også lett de rolige låtene på de tre første platene, og «Slow Cruel Hands Of Time» låter som en sang Mark Olson droppet til siste Jayhawks-album av kvalitetsårsaker, altså helt ok. Så starter traurigheten.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=7f6tLtaLZ6w?rel=0]
«A Little Biblical» høres ut som en Teenage Fanclub-demo fra en av skottenes dårligste plater. «Shut-In Tourist» er så langtekkelig og daff at det er skrekkelig, og det er meget poengtert at sangens uendelig repeterende refreng forteller om nettopp repetisjon. «So I repeat what you said». Om og om igjen. Låten varer bare i fire minutter, men de minuttene føles som en hel omgang fotball der laget ditt blir rundtspilt av motstanderen. For ikke å glemme den pløsete pub-rockeren «Electric Music» som ikke går noe sted – selv om sangen handler om å reise – og den grufulle køntri-skandalen «Everything’s Gonna Be Undone».
Det finnes heldigvis noen glimt av lys i tåkeheimen. Foruten de tre åpningslåtene er «Feud» en klassisk Band Of Horses-komposisjon, og eneste låt som får meg til å tro på fremtiden til bandet. «Dumpster World» med sin blanding av Americas rolige Neil Young-lignende «A Horse With No Name» og fine pågående gitarer låter også bra. Av gammelt vennskaps skyld tar jeg med rolige «Long Wovels» på plussiden også. Men da er jeg skikkelig grei, altså.
Problemet er at det aller beste på Mirage Rock kun er bra. Ikke suverent. Ikke i nærheten av gammel storhet. Bridwell har før plateslipp fortalt at Mirage Rock er spilt inn analogt og live med en følelse av frihet. Synd det. På med lenkene igjen. Vekk med frihetsfølelsen. Jeg savner sårt det gigantiske lydbildet og de svulstige refrengene som tidligere har gitt Band Of Horses en fast plass i min musikalske startellever.
Band Of Horses lar albumet ebbe ut med «Heartbreak 101» der Ben Bridwell prøver og feiler på en Springsteensk vri på historiefortelling. Godt mulig det er hjerte og smerte i sjelen til Ben, men det er også heartbreak i 3. etasje på Nrk Hordaland akkurat nå. La oss håpe at Mirage Rock bare er en litt hardt asfaltert fartsdump i livet til Band Of Horses, og ikke en gigantisk betongvegg midt i karriere-veien.
Totto Mjelde
