Det Øya-aktuelle Texas-bandet var gjenstand for en viss kontrovers knyttet opp mot bandnavn og coverkunst i kjølvannet av angrepene på World Trade Center i 2001, men har i senere år etablert seg som en av de mer iørefallende og familievennlige formidlerne av det klassiske post-rock-soundet.
Navnet Explosions In the Sky kunne knapt ha vært mer beskrivende for kvartettens episke instrumentalrock, hvor vevre og vakre melodilinjer gradvis løftes opp mot svimlende høyder og forløses i et fyrverkeri av følelser, trommevirvler og gråtende gitarer.
Oppskriften har vært den samme siden bandets spede begynnelse ved årtusenskiftet, og den eneste egentlige vesensforskjellen fra album til album er at musikken blir stadig mer raffinert i takt med at bandmedlemmene utvikler seg som musikere. Take Care Take Care Take Care fremstår lett som deres mest sofistikerte og rikt ornamenterte verk til nå, men er også forutsigbar på grensen til det kjedsommelige om man kjenner bandet godt fra før av.
Optimistiske «Last Known Surroundings» åpner plata med drømmende gitarklimpring og lettbent tromming, «Human Qualities» er mer dempet og eksperimenterer med bruk av klapping, «Trembling Hands» er kort, konsis og direkte – et tilnærmet perfekt tverrsnitt av bandets musikk, «Be Comfortable, Creature» er myk og hengiven som en ordløs kjærlighetssang, og som samtlige av de andre låtene ender også «Postcard From 1952» opp i et forrykende, katarsissøkende klimaks.
Avsluttende «Let Me Back In» gjør et ørlite forsøk på å endre på formelen, gjennom subtil bruk av spøkelsesaktige stemmer og en annerledes låtstruktur som tillater klimakset å inntreffe litt tidligere for så å bli etterfulgt av noen ettertenksomme minutter før plata fader ut.
Uavhengig av hva man måtte mene om mangelen på nye idéer er det like fullt vanskelig å ikke la seg bevege av Explosions In the Skys følsomme, eksplosive og ordløse gitarsymfonier også denne gangen. Take Care Take Care Take Care har rikelig med både sjarme og varme, men lider litt som følge av at bandet ser ut til å ha tatt albumtittelen litt for bokstavelig, og endt opp med å bli i overkant for forsiktige.
Glenn Olsen
