Etter at den kanadiske duoen slapp debutalbumet Shrines i 2012, har de remikset Lady Gaga og sluppet et samarbeid med Danny Brown.
Dette er små tegn på at de traff tidsånden bra med blandingen av milde melodier og et tyngre elektronisk lydbilde, og derfor er det ingen overraskelse at Another Eternity er enda mer tilgjengelig enn forgjengeren. På samme måte som en del likesinnede artister tværes de mellom å holde på det som traff på debuten og hvordan dette kan forvaltes videre.
Eksempelvis så vi Grimes slite med dette, da hun slapp den ultrakommersielle singelen «Go» (opprinnelig skrevet for Rihanna), for så å forkaste hele det nye albumet og salgbare lydbildet og begynne på nytt. Nå er det antakeligvis tilfeldig at Purity Rings nyeste singel heter «Begin Again», men jeg kan tenke meg det er vanskelig å skulle finne sin plass mellom det alternative og det kommersielle. Duoen gjør litt av begge deler her.
https://www.youtube.com/watch?v=Zr5mtKSbd7M
Multi-instrumentalist Corin Roddick har produsert albumet svært åpent og – på godt og vondt – tidsriktig: Tynne skarptrommelyder med reverb, vokal med autotune og tung nedpitching, nittitalls-dancesynther og trap-sekvenser omkranser Megan James stemme til den grad at den til stadighet har problemer med å trenge gjennom. Dette er dumt, for hennes Harriet Wheeler-aktige stemme er elementet man som lytter hele tiden trekkes mot. Noen øyeblikk føles mest som et produkt rettet mot Sia- og Ellie Goulding-publikumet – for eksempel «Repetition» og «Stranger Than Earth», og da beveger de seg inn i et klima andre takler bedre.
Purity Ring har alltid vært best når det er et slør av mystikk rundt låtene – se høydepunktene fra Shrines – «Fineshrine», «Belispeak» og «Obedear». Sløret er løftet vel ofte her, og blottlegger dermed duoen som lite annet enn ålreite poplåtskrivere i småstilig innpakning.
Dog har albumet et par temmelig lekre ting å by på. «Sea Castle», «Push Pull» og åpneren «Heartsigh» er morsomme og akkurat snåle nok til at man lytter ordentlig etter. Dessverre er de unntaket, og det er vanskelig å komme unna følelsen av at de brukte opp det meste av nytenking og eksentrisme på debuten. Alt for ofte føles dette som et halvfabrikat som ikke klarer å balansere mellom det brede og det spennende. Da hjelper det ikke å skrive album- og låttittel uten store forbokstaver.
Jørgen Hegstad
