The Black Eyed Peas: The E.N.D.
[Interscope/Universal]
For mye pes.
Et par ålreite melodilinjer redder The Black Eyed Peas fra full skandale. På «Meet Me Half Way» og «Alive» synger Fergie godt, og de stiller effektmaskineriet inn på medium. Men så klarer ikke Fergie å holde den IRRITERENDE halvrappinga si tilbake, og den ødelegger stemninga flere ganger. Hun er forsåvidt i synk med de andre bønnene, som heller ikke sparer på noen virkemidler.
På The E.N.D. (The Energy Never Dies) makses alt av nød-ordspill («2-thousand-and-late»), lydmalende ord (boom! pow!), alternative verdier («energien forsvinner ikke når du dør, den bare går over i en ny sjel») og forsøkssosiologi. Mer om dét seinere. Musikalsk pøser de på med reggaetonrytmer, taktskifter, Daft Punk–overlevninger (hei, selv Ed Banger har kommet seg ut av 2008, dere «2-thousand-and-laters»!), R’n’B-klisjéer, vokalonani og hver eneste hiphopeffekt som har vært på hitlistene de siste 5 åra. Ikke bare autotune-inflasjon, men autotune og opp-pitch samtidig!
For et mas, denne musikalske insisteringa: Det er fest, og den stopper aldri! Platas nest mest slitsomme: «Party all the time», bedyrer både i tekst og produksjon at bare du pumper på, vil alle tro at du har det gøy og deilig. Høres mer ut som doping enn livsglede for meg.
Der Black Eyed Peas før kunne smelte et skeptisk sinn fordi det iallefall hørtes ut som om de hadde gøy, er det lite smittende varme her. Aller verst går det når rockegitarer, pressa vokal og denne sosiologien kombineres på «Now Generation». Hva er dette??? Ei analyse av Facebook-generasjonen? I ei låt ufint pressa inn i tradisjonen etter «I want my MTV» og «We Didn’t Start the Fire»?? More is more, lizm?
Noen må bare lære seg at more sometimes is way too much.
Siri Narverud Moen
