Det er bare å medgi det: Jeg begynner å dra på årene. Samtidig sniker åpenheten seg innpå. Bakfra. Som en slu raner.
La oss ta det fra starten, eller snarere fra midten av min musikkinteresse, da de sterke meningene begynte å dukke opp. En enorm tro på at min musikalske smak var den eneste korrekte, og ikke minst en (for andre) irriterende hang til å avfeie artister jeg ikke likte som søppel. Som annenrangs tidtrøyte. Eller, i skikkelig godt lag: som drit oppå driten til en annen drit.
Den musikalske natteravnen
I opphetede diskusjoner, gjerne over store mengder alkohol, hang skjellsordene i taket. For å irritere flest mulig involverte ble gjerne store artister som Nick Cave, Bob Dylan og Johnny Cash ofre. Eventuelt kunne Sonic Youth, Dinosaur Jr. eller Pavement dras gjennom sølen i mer indiefiserte forsamlinger. Elektronisk musikk og glatt kåtskaps-rap? Forgetaboutit.
Standpunktene mine var ikke til å rokke. Besserwisserentriumferte. I hvert fall i min egen hjerne. De litt vel oppblåste meningene var alltid basert på en tro på at nevnte artister slett ikke var bra for kropp eller sjel. Forebyggende og utegående abeid.
Dylan, schmylan?
Så skjedde det noe. Etter at alkoholdunsten hadde lagt seg, etter at diskusjonene ble færre, og festene kortere. Fortiden inntok meg. Den nysgjerrige musikkarkeologen i meg vant. Jeg lånte hele Bob Dylans katalog av en snill onkel, for å sjekke om Robert Allen Zimmerman virkelig var så elendig som jeg gjennom tyve år hadde hevdet.
Og der satt jeg. Med en bunke plater og en enorm tro på meg selv, helt til følelsene brått begynte å jobbe mot meg og taktfoten ufrivillig marsjerte i valgt tempo, mens ordene og musikken spredte sporadisk gåsehud på armene. Stopp pressen! Dylan var bedre enn forventet. Sågar til tider enormt bra. Svingdør i fleisen. Rødme i toppen. Dårlig stil.
Alt rakner
En kanossagang kunne jeg imidlertid tåle. Problemet var at det var flere skjelett i hyllen. Og de ramlet ut med stor intensitet.
Jeg dro frem igjen gamle album av Sonic Youth som hadde støvet ned, og ble engasjert. Jeg fikk en merkverdig fot for Johnny Cash og outlaw-country. Nick Caves stemme ble plutselig forståelig og stor. Snoop Dogg? Laidback, men fet. Til og med über-galningen Roky Ericson hørtes akseptabel ut.
Hva skjedde? Hvor ble hatet og avsmaken av? Er det slik det skal være å bli eldre?
Det var som faen.
Kverulantens syndebekjennelse
Duknakket strekker jeg hånden i været. Busted. Jeg tok så ettertrykkelig feil.
Og jeg gruer meg til kveldene jeg plutselig finner ut at The Killers har laget noe bra siden debuten, eller at dubstep faktisk er fremtiden. At Jarle Bernhoft har verdi, og at jazz er noe mer enn bare kvalmende rytmeonani. Eller den kvelden jeg oppdager at Rolling Stones ikke var totalt oppskrytt likevel. Eller at Tom Waits er noe annet enn en middels skuespiller. Eller…
Den tid den sorg.
Men en unnskyldning til alle som ble overøst med galle og raseri i diskusjoner gjennom årene er herved levert. Nå tar jeg meg en dusj og vasker av meg den nedrige skammen over alle de hårete svære kamelene jeg har måttet svelge de siste årene. YOLO, og alt det der.
Totto Mjelde
