Satyricon, Cadaver, Celtic Frost, Apotygma Berzerk, KMFDM, The Kovenant, Extol, Shotgun Messiah og Marilyn Manson; den samlede merittlisten til medlemmene i The Mercy Cult burde være oppsiktsvekkende nok i seg selv, men det som utvilsomt har skapt mest blest rundt dette prosjektet er nok at rollen som selveste Doctor Midnight har blitt besatt av Hans Erik Dyvik Husby.
Anerkjent for sin innsats som både Jesus Christ Superstar og Cornelis Vreeswijk, best kjent som Hank von Helvete (bleikfeit rumperakettentusiast og frontmann i Turbonegro), men aldri kjent for å være en veldig god vokalist; Husbys ubestridelige evner som showmann og entertainer gjorde likevel sitt til at han i en periode var en av landets mest magnetiske frontfigurer, dog mest av alt fordi han var flankert av flinke folk som gitarguden Knut Schreiner og smartingen Thomas Seltzer.
Så var det visst dette han har drømt om hele tiden – et «seriøst» band med «seriøse» musikere. Ironisk nok blir det imidlertid raskt klart at Husby selv er det svakeste leddet i kjeden, vekslende mellom å høres ut som en dårlig parodi på seg selv, Iggy Pop, Marilyn Manson og en forkjølet gås med nesa full av kokain; riktignok er fyren en endimensjonal vokalist, men å til stadighet kjøre stemmen hans gjennom et filter for å oppnå variasjon var heller ikke en god idé.
Bandet forøvrig er som forventet mer enn kompetent nok, og musikken – som best kan oppsummeres som et grisete og glamorøst amalgam av mer eller mindre samtlige av bandene de respektive medlemmene har vært involvert i tidligere (se innledningen), eventuelt som en slags krysning av Alice Cooper og Satyricon – er tidvis både storslagen og fengende, og låter som «Sign My Name», «(Don’t) Waste It» og tittelsporet beviser at fremtidig stadiondominans ikke behøver å være helt utenkelig.
Men innen den tid bør altså en intern diskusjon rundt Doctor Midnight selv stå øverst på dagsorden. Glenn Olsen
