Kvelertak: Kvelertak
[Indie Recordings]
Det er bare å rulle seg rundt i det blodstenkte støvet: Kvelertak debuterer med det som kjapt kan bli stående som årets norske rockeplate.
Noen band befinner seg brått på rett sted til rett tid. Stavanger-sekstetten Kvelertak må i aller høyeste grad kunne sies å tilhøre denne kategorien idet kalendersidene blomstrer over i juli 2010.
Ikke bare har Lydverket sendt bandet inn i den engelske festivalsommeren som staute ambassadører for hardtslående norsk rock; lovordene har haglet fra en rekke hold, med en panegyrisk tirsdagsspalte i VG som det kanskje mest oppsiktsvekkende klapset på guttenes relativt urørte skuldre. Det fryktede h-ordet hviskes allerede rundt i de virtuelle korridorene: Kan de virkelig være så bra? Svaret er like deler gledelig og overraskende: Ja, de kan det.
Djevelen – en høyst relevant skikkelse for et band som (med en betydelig rev bak øret, aner jeg) kaller en av låtene sine «Sultans Of Satan», skulle jeg tro – lurer som kjent i detaljene, og de er både tallrike og lekre gjennom disse snaue femti minuttene. La oss gjerne begynne med den jovialt norrøne «Mjød», en låt hvis allsangbarhet vil kunne snu ethvert sommervorspiel til en audition for nevekamp og overdrevent libido resten av kvelden.
Den er ikke alene om å presse grensene for hva et orkester av denne typen er kapabelt til; hele Kvelertak bugner av inspirerte, sjangerforaktende innfall, fra den akustiske gitaren som pisker opp «Sjøhyenar (Havets herrer)» midtveis til den herlige tvillinggitaren som snur «Nekroskop» fra moll til dur før det hele synker sammen i en seig, stein og klassisklydende hvilepuls. Sammenlignet med flere av sine samtidige landsmenn er Kvelertak både melodiøst og humoristisk anlagte (tross hørbare svartmetall-dreininger), selv om det sistnevnte er vanskelig å begripe utover de inspirerte låttitlene (inni en så forseggjort booklet burde det vel være mulig å koste på seg tekster også?).
Jeg mener bestemt at platen mister et lite gram av sitt nådeløse momentum litt over halvveis, idet låtene strekkes fra treminuttersmerket og opp mot det dobbelte. Men da har jeg på den annen side knapt nevnt den strålende produksjonen, signert Converges Kurt Ballou, det treeggede gitarsverdet bandet hogger seg ut av de fastsatte konvensjonene med eller hvor fett disse seks rogalendingene får det å spille rock til å høres ut, simpelthen.
Sterk, sterk, sterk femmer, dette. Og verdt prisen alene for «Paradise City»-parafrasen som runder av «Utrydd dei svake» helt på tampen. Hype, du liksom.
Marius Asp
