Annie: Don’t Stop
[Smalltown Supersound]
”If you listen you can discover a new sound, a new voice, a new beat…”, åpner Don’t Stop med. Det er en sannhet med modifikasjoner.
Ti år etter at Annie sang seg inn i den norske klubbsjela med “The Greatest Hit”, åpner hun sin andre albumutgivelse med ”If you listen you can discover a new sound, a new voice, a new beat…” Sannheten er at verken soundet eller stemmen oppleves som nevneverdig nytt. Tvert imot, dette er akkurat det samme smarte, delikate uttrykket som vi er vant til å høre fra den bergenske electropopprinsessen.
Annie har seilt opp som den mulige redningen for de av oss som lenge har drømt om et slags norsk motstykke til Robyn. På Don’t Stop puster Annie vår svenske venninne forsiktig i nakken, og viser seg som en skandinavisk utgave av Kylie Minogue på låter som ”Loco” og ”Heaven and Hell”. Sistnevnte kunne frøkna spart seg for, da den ikke inviterer til annet enn forundring og forargelse.
Helt i andre enden av kvalitetsskalaen ruver ”Bad Times”, ”I Don’t Like Your Band” og ”Songs Remind Me Of You”, som med småmystiske beats skaper et suggererende, dansevennlig driv. Det hele låter en anelse sørgmodig, en tristesse som også kommer også til uttrykk i tittelsporet: Med intrikate 80-tallsreferanser oppleves låta som en ren nostalgitripp, der Annies velkjente, luftige og lyse vokal ypper seg med tekststrofer som ” I dress up to dress you down”. Når det gjelder evnen til å briske seg, har Annie likevel litt å gå på før hun når opp til Robyn.
Det hektiske new wave-virrvarret i ”The Breakfast Song” fremprovoserer ufrivillig bilder av en spinningtrance-dansende Morten Ramm. De av dere som har sett Torsdagskveld fra Nydalen vet hva jeg sikter til. Vi befinner oss altså ganske langt fra musikalsk kvalitetsstempling. Jeg higer etter et råere uttrykk og større baller. Mindre melankoli og flere hardtslående, tidsriktige dansegulvåpenbaringer.
Likevel: Med unntak av nevnte blemmer som det kan bli vanskelig å tilgi, er Don’t Stop et fornøyelig comeback.
Trine Sollie
