Nittitallet er på hell, og seks år gamle Hege sitter godt plassert i sofaen til en klassevenninne, i Mosjøen. Hun kikker spent mot det bulkete TV-apparatet og griper rundt en grå spillkontroll.
«It’s me, Mario!»
Jentene jubler for hver gang den tykke italieneren i snekkerbukse tramper på en sint sopp og hopper ned i et rør. Super Mario er en fast del av seksåringenes hverdag, men det skal snart endre seg.
For dataspill er en guttegreie.
(Ikke) en av gutta
Det er over tjue år siden Hege holdt i en spillkontroll for første gang, og siden har hun gjentatte ganger blitt fortalt at «gaming» er for gutter. Gjennom reklamekampanjer, hets på nett og menneskene rundt seg.
Likevel lot hun seg ikke skremme. Som tenåring ble hun introdusert for skyte- og strategispillet Counter-Strike, og ble fullstendig hekta.
– Dataspill ble markedsført som en gutteinteresse da jeg vokste opp. Spesielt skytespill. Det har nok hatt mye å si for hvorfor kvinner ikke kan leve av e-sport i dag, forteller Hege.
Hun deiser ned i en massiv kontorstol, og drar på seg et par hodetelefoner. Med tydelig nordnorsk tonefall prater hun ivrig på engelsk inn en i mikrofon. Hege er nemlig toppidrettsutøver i e-sport – altså profesjonell dataspiller.
I dag studerer hun sin andre bachelor i ingeniørfag ved Høgskulen på Vestlandet og jobber minst en gang i uka som teknisk tegner. I tillegg konkurrerer hun profesjonelt i Counter-strike: Global Offensive (CS:GO) med kvinnelaget «N47».
Prioriteres vekk
Bergen har overrasket med et par solstråler i det Hege begynner å forberede seg til dagens treningsøkt. Hun sitter med ryggen mot samboeren Mathieu i et mørklagt rom. Veggene omkring kjæresteparet er kledd med blanke medaljer og treningstrøyer. De har begge blikket rettet mot hver sin dataskjerm.
Mathieu er en tidligere prisbelønnet toppidrettsutøver i Counter-Strike, og har skapt seg et velkjent navn i miljøet. Han har kunnet leve på sponsoravtaler og pengepremier samtidig som Hege har vært avhengig av inntekten fra en jobb på siden. Slik er det for de fleste kvinnelige utøverne i e-sport.
– Vi er for få kvinner i sporten. Sponsorene får i dag mer penger ut av turnerende herrelag enn damelag. Når vi er så få er det også færre talenter totalt blant jentene sammenlignet med guttene, forteller Hege.
I e-sport er turneringene delt inn i åpen kategori og en for kvinner. Åpne turneringer mikser kjønn, men det er få kvinner som når helt til toppen i slike turneringer. Det er få kvinner som deltar i disse, og Hege mener årsaken kan være at det totale andelen kvinnelige utøvere er så liten.
Det vennlige smilet hennes glir over i et konsentrert blikk. Første treningsøkt for dagen er snart i gang, og de neste tre timene skal hun tilbringe foran skjermen. Normalt kan en økt vare opptil fire timer, og laget trener minst fem ganger i uken.
Sammenliknes med fotball
Forskjeller i lønnsnivå og premiepenger mellom kvinner og menn er et problem i de fleste idretter, mener førsteamanuensis ved senter for kjønnsforskning, Mari Haugaa Engh.
– Fremdeles ser mange på idrett som en primært maskulin arena, og det finnes en veletablert idé om at profesjonell konkurransebasert idrett handler om menn i konkurranse med hverandre.
Hun har studert kjønnsforskjeller i en rekke fysiske idretter, og mener at ulikhetene mellom menn og kvinner i e-sport er de samme som i fotball.
I e-sport er ikke fysikk viktig for prestasjonene, og konkurrentene stiller i teorien på likt grunnlag. Likevel er sporten en mannsdominert arena. Engh tror at bakgrunnen for dette er samfunnets syn på kvinner som idrettsutøvere.
– Mulighetene for å livnære seg av idretten er minimale også for kvinnelige fotballspillere. De de aller fleste har annen jobb eller studier som inntektskilde. Dette fordi herrefotball får og tjener mer penger, mer oppmerksomhet og høyere status enn damefotballen.
Forskjellene finnes selv i de grenene hvor kvinner har status og autoritet.
– Kvinner, på tross av å ha fått bedre muligheter de siste 20 årene, blir likevel ikke sett på som om de «hører hjemme» på samme måte som menn gjør. Som et resultat må kvinner jobbe hardere og være bedre enn menn for å få samme status og anerkjennelse.
«Pussy. Whore. Slut.»
Flere kvinner lot som at de var menn på nettet for å unngå trakassering i dataspill, viser en forskningsrapport fra 2014.
Omtrent halvparten av deltakerne i undersøkelsen svarte at de hadde bevisst skjult at de var kvinner. Blant annet ved å lage profiler som var kjønnsnøytrale eller unngå å snakke i mikrofonen, viser studien gjennomført av universitetslektor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU, Kristine Ask, og forsker Stine Helena Bang Svendsen.
Sjikane og harselering blir oppfattet som en del av sjargongen i «gaming». For kvinner kan det grove språkbruket bli trakasserende og seksualisert.
– De som ikke kjenner igjen navnet mitt antar at jeg er en mann når jeg spiller. Sånn er det for de fleste kvinner, forteller Hege.
Hun har som regel vært åpen om hvilket kjønn hun er i spillverdenen.
– Når jeg prater i mikrofonen får jeg ofte spørsmålet om jeg er jente, eller en tolv år gammel gutt. Jeg pleier å tulle med å si at jeg er tretten, flirer hun.
Men hun lar seg ikke lenger plage av kommentarene.
– Jeg har opplevd en del drittslenging, men jeg har lært meg å ignorere det. Det kan også ha noe med at jeg spiller på et såpass høyt nivå så jeg kan bevise at jeg er god nok. Når jeg spiller blir guttene imponert.
Det røffe språket har ikke nødvendigvis alltid har noe med kjønn å gjøre, mener Hege, men hun kan forstå at trakasseringen bidrar til at færre jenter har kastet seg inn i spillverdenen.
Markedsført for gutter
– I leketøysbutikkene ble lekene delt inn etter kjønn. Da havnet dataspill i gutteavdelingen, og ble en guttegreie.
Hege tror vi må tilbake til dataspillets opprinnelse for å finne årsaken til hvorfor det er få kvinner i e-sport. Spillindustrien begynte tidlig å skreddersy spill for unge gutter. Design, karakterer og «gaming»-tilbehør ble laget for å tilfredsstille kun ett kjønn.
– Man ser det på karakterer i de ulike spillene. Vi har ikke engang en kvinnelig karakter i CS:GO.
For Hege er det tydelig at hennes oppvekst har vært preget av at det var få andre jenter å dele interessen med.
– Man blir på en måte en «raritet» under oppveksten.
Hun følte ofte at hun ikke passet helt inn med de andre jentene. Da hun som syttenåring flyttet fra Mosjøen til Bergen mistet hun et helt nettverket av kompiser, og en bestevenninne som hadde samme interesse.
– Det var et kultursjokk. Jeg kom fra et lite sted der jeg kjente meg trygg til en stor by og en ny klasse med mennesker som allerede kjente hverandre. I tillegg hadde jeg gaming som hobby.
Det var få som delte Heges interesse, og hun fant seg ikke til rette.
CS ble et ankerpunkt i hverdagen, og hun begynte etterhvert å kontakte andre kvinnelige spillere. Slik begynte hun å konkurrere i e-sport.
– Selv om jeg bare hadde mamma og lillebror i det virkelig liv så hadde jeg et enormt nettverk av mennesker, og det var utrolig fint. Når jeg trengte det som mest så hadde jeg en svær gjeng som var der for meg, og som forstod meg.
Ofret mye for sporten
Hege klemmer studiekameratene, Jennifer og Ruben, farvel ved bybanestasjonen i Bergen. Det er fredag, og de har jobbet iherdig med en gruppeoppgave sammen. Stemningen er lattermild.
– Så du skal ikke være med på yoga? spør Ruben.
Hege avslår høflig, og verken Ruben eller Jennifer ser overrasket ut. I flere år har livet til Hege bestått av å lese pensum hjemme, «streame», trene CS og jobbe. Det sosiale livet har som oftest kun eksistert gjennom dataskjermen. Slik er det fortsatt.
Drømmen er en jobb innen energiteknologi. Samtidig ønsker hun å fortsette karrieren i e-sport, men dagene som toppidrettsutøver er i overkant travle. Hege innrømmer at hun har måttet ofre mye av det sosiale. I perioder har hun også måtte utsette studiene.
– Jeg kunne sikkert hatt en fantastisk ingeniørjobb og to unger i dag om jeg hadde valgt annerledes. Men det handler om hva du brenner for. Brenner du nok for noe så får du det til.
Hun er forberedt på å måtte legge opp idrettskarrieren til fordel for et eventuelt familieliv, slik situasjonen for kvinnelige utøvere er i dag. Men hun er optimistisk til fremtiden for kvinner i e-sport.
– Det er endringer i miljøet. De senere årene har spillselskapene fått øynene opp for hvilket massivt markedsmuligheter det er for å selge spill til jenter. Så noe har endret seg til det bedre.
Hun oppfordrer også unge spillere til å ta ansvar selv.
– Noen må ta steget og tørre å gå sammen som et lag bestående av både gutter og jenter i toppligaen. Vi ser det for sjeldent. Så håper jeg vi kan komme til det punktet hvor vi ser forbi kjønn, og kan jobbe med at e-sport som idrett får den anerkjennelsen den fortjener i Norge, avslutter Hege.