Kygo trapper ned: – Det er ikke så viktig for meg å turnere lenger

Kyrre Gørvell-Dahll sitter i ensom majestet blant de tomme setene i Grieghallen. Han har nettopp skrittet gjennom den tomme salen for å motta P3-prisen 2019 av programleder Christine Dancke, og nå gjentas seansen for kameraene.

– Jeg merker at jo bedre det har gått med musikken, jo mindre tid har jeg fått til å lage musikk. Ironisk nok, sier han i det påfølgende intervjuet med Dancke.

De oppsummerer nok et eventyrlig Kygo-år, men hovedpersonen selv er tydelig på at det blir roligere fremover. Det har vært seks intense år med turnering og promotering. Han er ikke spesielt fan av noen av delene.

Det karakteristiske gliset er så og si konstant, likevel skinner det gjennom at han ikke er helt bekvem i settinger som dette, hvor han må instrueres foran kamera, svare på spørsmål, takke og bukke. Som han skal påpeke flere ganger i løpet av den neste timen, vil han helst bare være hjemme og lage musikk.

Derfor måtte også prisen overrekkes her i Bergen, i Grieghallen. I denne salen er han konfirmert, og i parkeringshuset noen etasjer under spilte han sin andre konsert i hjembyen noensinne. Han har også vært på julekonsert med Kurt Nilsen her.

Se intervjuet med Christine Dancke her:

Kygos nei

2019 har, som de fleste andre Kygo-år, vært en suksess. Han har hatt en enorm hit med Whitney Houston-samarbeidet «Higher love», han har sluppet sin første låt på norsk, kritikerroste «Kem kan eg ringe» sammen med Store P og Lars Vaular. Han har headlinet de største festivalene, han har lansert sitt eget interaktive musikknettsted, han har kjørt propellfly med Jimmy Buffett i New York. Han har laget det offisielle soundtracket til Pokémon-filmen «Detective Pikachu»! Og han har altså fått P3-prisen.

Nå ser han frem til vinter og mørketid. Årets sommersesong var ekstra hektisk – Kygo spilte blant annet 25 konserter på klubben Wynn Nightlife i Las Vegas.

– Det var gøy, men jeg merket at var for mye. Vegas er et sted folk drar for to, tre dager, og det holder. Når man er der hver helg i flere måneder, blir man lei.

Neste år kommer han ikke til å spille så mange konserter, verken i Las Vegas eller andre steder.

– Det er ikke så viktig for meg å turnere lenger, sier han.

– Jeg har hatt veldig lyst til å drive med musikk, så jeg har tenkt som så at jeg må bygge meg opp ordentlig, for så å kunne fokusere fullt og helt på musikken. Og nå føler jeg at jeg er på det punktet at jeg ikke trenger å gjøre intervjuer hele tiden, spille shows, turnere, spille tv-shows, alt det der. Nå kan jeg endelig senke skuldrene og bare drive med det jeg faktisk digger å drive med. Og det er å være i studio.

Før og etter Avicii

I en NRK-dokumentar om Kygo fra 2015 sa Jan Bjordal, stefar og co-manager, at det helt fra starten av har vært viktig for familien å ha en struktur som setter Kyrre i fokus, og ikke «alle disse økonomiske interessene rundt, som vi vet er der i musikkbransjen». Selv sa Gørvell-Dahll om bransjen han hadde blitt kastet hodestups inn i at «mange er veldig hyggelige, men de er egentlig bare ute etter å bruke deg.»

I april 2018 ble Tim Bergling, kjent som Avicii, funnet død i Oman. Etter dødsfallet fikk Netflix-dokumentaren «Avicii: True stories» fra 2017 mye oppmerksomhet, fordi den portretterer en artist som tilsynelatende misliker hvert sekund av tilværelsen som EDM-superstjerne. I en scene blir Bergling overtalt av manageren til å opptre bare timer etter han har gjennomgått en alvorlig operasjon.

Gørvell-Dahll, som hadde Avicii som sitt store musikalske forbilde, mener det innad i bransjen har blitt mer fokus på artistenes psykiske helse etter Berglings selvmord.

– Man bør ikke presse artister. Selv har jeg prøvd å holde en balanse siden begynnelsen. Det handler om at man må si nei. Til syvende og sist, i hvert fall for min del, er det alltid jeg som har det siste ordet på alt som gjøres. Jeg kan alltid si nei, jeg kan alltid si ja, sier han.

Blir man imidlertid utsatt for hardt press fra alle kanter, kan man ende opp med å si ja til ting man egentlig ikke har lyst til å gjøre.

– Da må man bare sette ned foten. Man må faktisk bare si nei, hvis man ikke har lyst. Det er et råd til yngre artister: Ikke la folk presse deg til å si ja til alt mulig.

Mellommannen Myles

Det er her Kygos manager, Myles Shear, kommer inn i bildet. Den ekstremt energiske, Florida-fødte Shear oppdaget Kygo gjennom Soundcloud som 20-åring, kontaktet bergenseren, som på den tiden studerte i Edinburgh, og booket hans første spillejobber. Siden har de jobbet sammen. Shear er av typen som ikke godtar et nei, og i NRK-dokumentaren fra 2015 er det flere vanvittige scener av Shear i aksjon for at «my client» skal få det som han vil.

– Myles kjemper de fleste kampene for meg, sier Gørvell-Dahll.

– Han er alltid mellommann mellom meg og plateselskapet. Og han nøler ikke med å ta en krangel, for å si det sånn. Det å ha en sånn mellommann, tror jeg er veldig viktig. Hvis det er noe jeg veldig gjerne vil, så kjemper han det gjennom.

En slik mellommann hadde ikke Avicii, ifølge Gørvell-Dahll.

– Og det tror jeg ikke var så smart. Da blir det lett å føle på press fra plateselskapet og andre i bransjen om at du må gjøre ditten, du må gjøre datten. Hvis Sony hadde ringt meg hver dag, hadde det sikkert klikket for meg.

Han blir sjeldent sint, men blir irritert hvis noen prøver å tukle med låtene hans. Gørvell-Dahll føler sterkt eierskap til eget verk – kommer det forslag fra plateselskapet om å for eksempel «få inn flere produsenter som kan leke seg med en låt», sier han som regel nei.

– Det jeg kan er å lage musikk, det er mitt område, så når andre folk jeg vet ikke har peiling skal begynne å mene ting, da kan jeg bli litt småforbanna. Det er derfor det er digg at Myles tar den kontakten, så ber jeg dem heller ta en bolle via ham.

Kygo inn i varmen

Utad fremstår han alltid rolig, behersket og blid. Musikken beskrives også ofte med lignende adjektiver, men da sjeldent med positivt fortegn. Kygo lager kjedelig, motstandsløs musikk, ifølge kritikerne. Opprøret, som for tidligere generasjoner har kommet hånd i hånd med introduksjonen av nye musikksjangre, enten det er rock eller hiphop, glimrer med sitt fravær.

På tross av dette, eller kanskje nettopp på grunn av, har Kygo vært en polariserende skikkelse i norsk musikk de siste årene. Sterkt mislikt av anmelderne og innehavere av såkalt kulturell kapital, elsket av folk flest – og de aller mest kontrære kulturskikkelsene. I et essay i Klassekampen gikk Sondre Lerche så langt som å omtale Kygos opptreden med A-ha på Nobelkonserten i 2015 – en slags tropisk dekonstruksjon av nasjonalhymnen «Take on me» – som «et av de mest pønkete øyeblikkene i norsk pophistorie».

Nå kan det imidlertid se ut som Kygo er på vei inn i varmen hos anmelderne også. Både «Higher love» og «Kem kan eg ringe» høstet femmere i VG – hans første gode anmeldelser i Norge.

– De har ikke vært mine største fans, men jeg bryr meg veldig lite om anmeldelser, enten de er bra eller dårlig. Det jeg bryr meg om, er at folk liker det. Det har ikke noe å si hva en person i en eller annen avis skriver, sier Gørvell-Dahll.

Han har utvilsomt rett. Hvor mange ganger er låtene hans strømmet nå? Har det egentlig noe å si? Kommer ikke tallet uansett til å være så absurd høyt at det ikke gir mening? Nok en toer i Aftenposten er sannsynligvis noe av det som betyr minst for Kygos karriere.

– Det er så lett for folk nå, musikk er så tilgjengelig. For ti, tjue år siden trengte man kanskje en anbefaling før man skulle bruke 200 kroner på en plate. Nå kan du bare gå på Spotify og gjøre opp din egen mening, så betydningen av anmeldelser som veiledning har på en måte forsvunnet.

Lever for de store studioøyeblikkene

Hans egen karriere sammenfalt nærmest perfekt med strømmerevolusjonen, der Norge og resten av Skandinavia ledet an.

– Hele min karriere er bygget på streaming, sier han.

Hjemme i herskapshuset på Hopsneset i Bergen finnes det kun to vinylplater: En Bon Iver-plate han nylig fikk av lillebroren sin, og sitt eget debutalbum, «Cloud nine».

– Men jeg planlegger å kjøpe flere. Det er jo kult å ha, noe man kan samle på. Og man får også best lydkvalitet.

I det siste har han blitt mer opptatt av eldre musikk, inspirert av arbeidet med Whitney Houston-remixen.

– Jeg prøver å høre på produksjonen. Noen av Whitney Houston-låtene har så sinnssykt fet produksjon. Funky basslinjer! Jeg prøver å lære av det, sier han.

Tidligere i år var han i studio med Stargate i Los Angeles, en session som resulterte i «Kem kan eg ringe»-beaten.

– De to er noen genier, altså, det er helt vilt. Det er så gøy å være i studio med dem, de har så mye synther og greier stående rundt.

Etter å ha lekt seg i Stargate-studioet vil han også begynne å eksperimentere mer med synther. Og kanskje skaffe seg en talkbox, instrumentet som lager den fremtredende vokaleffekten i «Kem kan eg ringe»?

– Vi satt og lekte oss, jeg spilte basslinjen på keyboardet og så begynte Mikkel (Eriksen, halvparten av Stargate, journ. anm.) å gå fra synth til synth. Plutselig kom han til talkboxen, og det var helt vilt! Helsikkes, så fett!

Gørvell-Dahll har et avmålt lynne, men når han snakker om Mikkel Eriksens talkbox-innfall er han på sitt desidert mest engasjerte.

– Det er så gøy musikk kan bli, for min del. Sånne øyeblikk i studio. Det blir ikke bedre enn det.