Frank Carter og resten av gutta i det engelske punkbandet Gallows begynte dagen på Sørlandet med å dra på fisketur. Det ble ikke en ”bloody fish” på Carter, men i Amfiet slukte publikum Gallows’ snøre rått. For bandet bak ”Grey Britain”, fjorårets dystre situasjonsrapport fra øya med halvannen million arbeidsledige mellom 16 og 24 år, viste fra første låt en nesten overveldende liveenergi. Aggresjonen deres er alt annet enn grå, snarere rødglødende av dedikasjon og formidlingskraft. De kicker ass, rett og slett.
Metal-skolerte musikere, grim punk-klo og et deilig rock’n’roll-driv utgjør en helvetes sterk livepakke. Når bandet i tillegg har en sleivkjefta og 100 prosent troverdig vokalist, er det bare å bukke i støvet som virvles opp av circle pit-dansen foran scenen.
Gallows er et par hits unna – og kanskje bare det – å bli et stort band. Men det er imponerende dynamikk og variasjon i låtene fra ”Grey Britain” og debuten ”Orchestra of Wolves”. De beveger seg fra det brutalt harde til det enkle og melodiøse, gjerne i samme låt. Og det føles ikke påtatt, bare veldig musikalsk og gøy.
”The Riverbed”, ”London Is The Reason” (som blir til ”Norway is the reason”), “Misery” og ”Abandon Ship” varmer i kveldssola. Vi får også en ganske tradisjonell, men søt versjon av Clash’ ”I Fought The Law”. Og på ”Graves” gjester Simon Neil fra Biffy Clyro scenen. Simon Neil står med ryggen til publikum under nesten hele låta, men kombinasjonen av hans melodiske vokal og Franks såre vræl er helt knall.
Men det skjer også så mye annet denne vakre kvelden. Frank henvender seg til en femåring som sitter på farens skuldre, han dedikerer en låt til vår egen Asbjørn Slettemark (les Asbjørns anmeldelse av ”Grey Britain” her) og sko flyr gjennom lufta på den nevnte circle piten. Som for å sette to streker under happening-faktoren avrunder Frank Carter konserten med å hente en fan som er skjøvet ut i kulda av vaktene, opp på scenen. Mer kan man ikke be om på en liten times konsert.
