Purified In Blood: Under Black Skies
[Nightliner/Universal]
Ambisiøs, episk og dynamisk metall fra blodtørstige siddiser.
En eller annen knagg skal man jo henges på, og for Stavanger-sekstetten Purified In Blood har det gjerne vært denne: Etter å ha albumdebutert og mottatt Alarmprisen som beste liveband i 2006, ble gruppens strenge straight edge-fundament for tungt å etterleve for enkelte av medlemmene. I januar 2007 hadde bandet gått i oppløsning.
Allerede året etter maktet de imidlertid å legge interne stridigheter til side, og kanskje tiden fra hverandre gjorde bandet godt – sikkert er det i alle fall at PiB anno 2010 låter mer fokusert, dynamisk og ambisiøst enn noensinne.
Der Reaper Of Souls fortonte seg som tre kvarter langt glefs i strupen, er oppfølgeren mer låtorientert, med teknisk raffinement som forusetning framfor drivkraft, og en sonisk palett som strekker seg fra klassisk metall via thrash og hardcore til selveste nasjonalskatten vår, svartmetall. Utførelsen er sømløs, produksjonen detaljrik og helheten lekker, om nå et sånt adjektiv kan benyttes i en såpass grim kontekst.
Høydepunktene teller de tre første sporene etter Ulvers dronete introduksjon (de avslutter også albumet), der særlig «Under den svarte himmel» stikker seg ut som en voldsom toppnotering; en episk dødshymne drevet fram av mannskor, flerrende gitarer og frenetisk rytmeforståelse. Er det lov å be om flere norskspråklige låter? «Death Priest» dytter bandet et lite hakk i retning et tidligere uhørt radiopotensiale, mens «The Covenant Fall» kanskje er det tydeligste eksempelet på hvor overflødig Purified gjør strenge skott mellom metallsjangerens ulike avstikkere. Det er i det hele tatt lite å pirke på rent melodisk her.
Noen soleklar femmer er imidlertid Under Black Skies ikke. Bandets lyriske legering av nekromantisk apokalypso og ulne tilløp til politisk refsing utvider ikke territoriet Slayer har brautet seg gjennom de siste 30 årene med en kvart millimeter, et faktum som føles sørgelig åpenbart idet tekstene, trykket i bookleten, veies mot friskere tematisk ferskvare fra norske bråkmakere som Kvelertak («Mjød») og Haust («Skate Rock»).
Dette er imidlertid en bagatell i den store sammenhengen: Purified In Blood har med Under Black Skies tatt et sjumilssteg mot tronen av brutal norsk musikk. Nå krysser vi fingrene for at vennskapet holder videre inn i den store, altoppslukende solnedgangen.
Marius Asp
