Lady Sovereign: Jigsaw
[Midget Records/EMI]
Har Lady Sovereign gitt opp?
Lady Sovereign var et lite stykke på vei mot verdensherredømme tre små år tilbake. En haug med undergrunnshype samt et par reale singler førte den britiske chavinnen fra grime-forstaden Chalk Hill til medienes såvel som Jay-Zs søkelys, og jaggu havna hun ikke på Def Jam også, etter å ha gjort en legendarisk møteroms-freestyle. Moroa varte dog ikke så lenge. Etter Public Warning og et par EP’er som stort sett skuffet med amerikanske bransje-øyne, var «the biggest midget in the game» ute i kulda igjen. I likhet med de fleste briter som prøver seg over dammen.
Det er altså tid for gjenoppstandelse. Men hva skal man gjenoppstå som? Vel. Det spørsmålet er strengt tatt Jigsaw i et nøtteskall. Fra det noe slitsomme og påtatt rare førstesporet «Let’s Be Mates» og albumet gjennom gjør Lady Sovereign alt for ikke å gjøre noe hun har gjort før. Problemet er at det hun gjorde før, funka ganske bra for henne, i motsetning til Medasyn-produksjonen hun er omgitt av på Jigsaw.
The Cure-baserte «So Human» viser seg å være alt annet enn genial, og uten å være noen purist hva angår samples (Alabama-rapperen Rich Boys bruk av Robert Miles’ «Children» var en av fjorårets gledeligste overraskelser for min del) – når Lady Sovereign gauler over The Cures’ «Close To Me» fryser jeg på ryggen. Og ikke av de riktige årsakene. «I can’t dance and I really can’t sing», mente hun på hit’en «Love Me Or Hate Me» fra forrige runde, og hun hadde rett. Det avspeiles i tittelsporet, hvor hun prøver å croone seg gjennom gitardrevet hjerte/smerte uten å lande på beina, for å si det pent.
«So Human»:
[youtube D1KyB8PPOyw]
Som om ikke det var nok med fullstendige skivebom, består Jigsaw i tillegg av en haug med kjedelig fyllstoff. Hvorfor lage en flat, statisk og kjedelig låt om at du ikke kan spille gitar («Guitar»)? Hvorfor lage en enda flatere, mer statisk og kjedeligere låt om at du ikke er student og ikke liker deg på studentsteder («Student Union»)? Det må da finnes morsommere ting å skrive om der ute? Det høres tidvis rett og slett ut som dama har gitt opp, og bare skriver for å skrive.
Det skal sies at det finnes positive spor her. Forholdsvis gode låter som minner om Lady Sovereign slik vi kjenner henne fra før av. «Pennies» funker sånn passe bra. Litt tyngre produksjon, litt mer substans og litt morsommere tema. «Food Play», som handler om seksuelt samkvem med/i mat er passe upretensiøs og teit, men først og fremst rapper Sovereign langt bedre enn på noen andre spor. Nesten så man skulle tro hun hadde det litt moro.
Også på avslutninga «I Got The Goods» er produksjon og rapping av dama som vi liker det. Som sistespor på et svært mediokert album er det dog et merkelig valg: Er det noe Lady Sovereign ikke gjør er det nettopp å levere varene. Svak treer. Skuff.
Andreas Øverland
