Selv om hun ikke var så fersk som apparatet rundt henne skulle ha det til da hun dukket opp med sine vakre, mørke poplåter i 2011, har ting gått fort for amerikanske Lana Del Rey. Veien fra å skape bloggentusiasme via et kurant debutalbum til å spille i store arenaer har vært kort – kanskje for kort. For når Elizabeth Grant står på scenen i hovedstadens storstue, blir hun fort gjennomsiktig.
Fjorårets album Born To Die, den større andreutgaven av dette og et par singler er ikke all verdens fundament å bygge en setliste på, og variasjonen mellom sterke låter som «National Anthem» og «Born To Die» og mer anonyme «Gods and Monsters» og «Carmen» blir tydelig. Forsøket på å sprite opp det hele ved å covre Nirvana, Bob Dylan og «Blue Velvet», best kjent fra David Lynch-filmen ved samme navn, føles umotivert og lite givende – som fyll vi like gjerne kunne vært foruten.
Lana Del Rey har fått svake (og delvis usaklige) kritikker for sin pågående Europa-turné, og at forventningene er såpass nedhøvlete gjør sitt med konsertopplevelsen. For selv om 26-åringen både sluker ord, synger dårlig og bommer på toner opptil flere ganger, og det meste av tiden virker ganske uinteressert i sitt eget materiale, er det vanskelig å overse øyeblikkene som skal komme til å bli kveldens høydepunkt. De siste fire låtene («Summertime Sadness», «Burning Desire», «Video Games», «National Anthem») er en opptur som både fenger publikum og hovedpersonen – det er bare synd det måtte en drøy time med lite minneverdig underholdning til før vi får se hva amerikaneren faktisk har å by på.
Oslo Spektrum er ikke langt unna å være utsolgt denne kvelden, og Del Rey har utvilsomt mange lojale fans. Disse er definitivt med å løfte konsertopplevelsen. Når hovedpersonen går på scenen virker hun blasert, usikker og lei, men hun tar til seg hyling og ivrige fans som vil ta bilde med henne når hun klatrer ned på gulvet foran scenen. Jubelen når populære låter som «Blue Jeans» settes i gang preger artisten – som stråler mer når hun får applaus mellom låtene enn når hun synger. Synergien mellom salen og henne på scenen gjør store utslag denne kvelden, hvilket til et visst punkt er bra.
Det er allikevel synd å se at popstjernen har såpass lite selvtillit at hun må lene seg på publikum for å tørre å slippe seg løs og komme gjennom som scenepersonlighet. Hun virker smertelig klar over dette også selv, og takker gang på gang for støtten fra salen.
Med seg på scenen har Lana Del Rey en strykekvartett i tillegg til en perkusjonist, en gitarist, en bassist og en pianist. Bandet er ikke godt nok utnyttet i livearrangementet, og med unntak av trommer som tidvis gir fyldig, deilig lyd, fremføres låtene på flatt vis. Strykekvartetten kommer ikke skikkelig til sin rett før sistelåta «National Anthem», hvor de løfter stemningen med temaet fra The Verves «Bittersweet Symphony». Hadde arrangementene vært jobbet mer med på de øvrige låtene også, kunne konsertopplevelsen i sin helhet fort blitt mer fengende.
Hovedproblemet når Lana Del Rey står på scenen i Spektrum er fraværet av lidenskap for det hun gjør. Det er kun mot slutten det virker som hun legger sjela i det hun gjør – brorparten av tida er hovedpersonen fjern, og slentrer uengasjert fra låt til låt. Konserten blir som fjorårets plate. På sitt beste er den interessant og tegner et bilde av en artist med noe eget å melde – men jevnt over innbyr den til likegyldighet.
Trine Aandahl
