Enkelte ble visst temmelig overrasket da Sigurd Julius (23) trakk det lengste strået under Urørtfinalen på Samfundet i Trondheim tidligere år. Melhusbyggens finalelåt «Østavind» er tross alt en visepoplåt som føles ferdigformatert for P1 snarere enn P3, og mannens nesten demonstrativt pensjonistaktige og fåmælte fremtoning føles allerede fremmed i en tid der artister forventes å by på seg selv i alskens tenkelige og utenkelige situasjoner.
Så veldig underlig er det dog ikke. «Østavind» er en sang med både universelle kvaliteter og et åpenbart berøringspunkt med zeitgeisten – det handler om flukt, inn i naturen og inn i oss selv, med en melodi som duver avgårde såpass medhårs at den truer med å bli kjedelig. Likevel: Det er vanskelig å krangle på en låt som åpner med tekslinjen «med en kaffekjele og en liten en».
Sigurd Julius har imidlertid låter som er enda bedre, og flere av dem avleveres i løpet av den snaue halvtimen på Parkteatret fredag ettermiddag. Bandet han har med seg er bunnsolid, med rikelig rom for virtuose sprell, noe særlig den capskledde steelgitaristen benytter seg av med stort hell. Julius’ rene, klare stemme får meg først og fremst til å tenke på en Moddi med mer muskelmasse, og melodisk legger låtene seg vel så tett opp mot – tja – Coldplay som Stein Torleif Bjella, tross nært lydbilde og rurale arrangementer.
Med tørr humor og henslengt alvor tas vi gjennom låter som handler om frykten for å skille seg ut og å bli eldre – du er 23 år gammel, dude! – og det meste står til troandes, om det enn oppleves noe motstandsløst til tider. Sigurd Julius bør heller ikke trappe opp «tjalla bygdeoriginal»-imaget sitt ytterligere; vi begynner å fatte poenget nå. Som en hverdagskronikør med hjartet på rette staden og et ubestridelig låtskrivertalent er han likefullt et velkomment tilskudd til den norske popvirkeligheten akkurat nå.
Marius Asp
