Ingen skal beskylde 23 år gamle Kaja Bremnes for å veive familiefanen i tide og utide. Og det er lett å forstå hvorfor. Tante Kari, pappa Ola og onkel Lars har alle satt sitt preg på den nordnorske vise- og poptradisjonen, og kaster dermed en musikalsk skygge Kaia (som hun har valgt å omskrive fornavnet til) med et langt mer kontemporært og elektronisk fundert uttrykk plasserer seg utenfor.
La La La, hennes første fullengder etter et par mindre vellykkede by:Larm-forsøk, minner til gjengjeld om svært mye annet som finner sted i den norske og internasjonale popsfæren for øyeblikket. Ledestjernen er utvilsomt Björk, ikke minst stemmemessig, mens navn som Norma Sass, Ida Maria, Margaret Berger og Susanne Sundfør på ulike vis blir stående som beslektede hjemlige artister, i skjæringspunktet mellom pianobasert, dempet singer/songwriter-materiale og freidigere elektropop.
I en såpass tettbefolket krok av popsjangeren er minneverdige låter et minstekrav. Her lykkes Bremnes bare delvis. «Peanuts & Jellybeans» har, ikke ufortjent (rent bortsett fra den irriterende kokette teksten) herjet radiobølgene den siste tida, og den bekrefter at Kaia allerede har evnen til å skrive spisset og storslått popmusikk. Tittelsporet og «Mathilda» viser enkelte av de samme tilløpene, mens det vakre avslutningssporet «We Are Leaving» blottstiller et våkent øre for elegante detaljer og raffinerte arrangementer.
Men i det store og det hele er det for mange låter på La La La som ikke stikker seg ut i noen som helst retning. Stil går på bekostning av substans, og følelsen av at dette er viktig musikk truer aldri noensinne med å krype inn i lytteropplevlsen. Til det låter dette for lite levd, og aldri tydeligere enn når björkismene i Bremnes’ frasering truer med å torpedere «Simple Silly Lovely».
Som artist har trolig Kaia mye for seg på sikt. Men det er et stort rom for å utvikle en tydeligere personlighet, både som låtskriver og vokalist, før neste etappe av reisen tilbakelegges.
Marius Asp
