I fjor vinter solgte britiske Bring Me The Horizon ut Wembley, smått utrolig for et ungt metalband. Men med sjangerens mest trofaste fans (les: Beliebers-engasjement) er det meste mulig. Etter konsertsuksessen dro bandet til det greske ferieparadiset Santorini (hvor musikalfilmen Mamma Mia! ble filmet) for å spille inn sitt femte album, That’s The Spirit, som ser ut til å bli et viktig steg i deres uttalte mål om å bli verdens største rockband. Sheffieldgutta har også forklart at plata er et slags konseptalbum som feirer depresjon, og hvor tekstene er tyngre enn musikken. Modig, ambisiøst og tematisk tidsriktig, men fungerer det?
1. «Doomed»
Du verden! Skulle tro det var Massive Attack eller Radiohead jeg har snurret i gang på vinylspilleren. En tung elektronisk masse åpner albumet, og det tar ikke lang tid før vokalist Oli Sykes smører karrierens første falsett (!). Sykt! Og han nailer det. Langsom oppbygging som viser seg å være herlig uforløst; “So come rain on my parade, ’cause I want to feel it”. Kul åpningslåt som vokser for hver lytt.
2. «Happy Song»
Et barnekor – à la Faith No Mores “Be Aggressive” eller Marilyn Mansons “mOBSCENE” – roper ut “S.P.I.R.I.T, let’s hear it! That’s the spirit”. Store Deftonesaktige gitarriff skyller over i et mykt og deilig refreng. Interessant lydbilde med et massivt piano og voldsomme strykere i fokus. En av få sanger på albumet som har spor av den tradisjonelle metalcoren bandet begynte å forlate på Sempiternal (2013). En ekte rockebanger!
3. «Throne»
Hello Linkin Park! Her tar keyboardist og produsentsjef Jordan Fish det nesten for langt. Men vokalsamplene i refrengene fungerer som fy! Oli høres veldig ut som Chester Bennington, men rapper heldigvis ikke på versene. Han parafraserer Justin Timberlake på beste vis; “So don’t even try to cry me a river”. Og jeg kjenner at jeg litt motvillig liker låta bedre for hver lytt.
4. «True Friends»
Platas hardeste spor? Platas mest fengende spor? Platas beste spor? Klarer ikke helt å bestemme meg, men det spiller heller ingen rolle. For refrenghooket, som også starter låta er mer avhengighetsskapende enn sukker. “I wouldn’t hold my breath if I was you, Cause’ I’ll forget but I’ll never forgive you. Don’t you know, don’t you know? True friends stab you in the front”. Herlig linje om svik! Jordan Fish har arrangert noen desperate strykere her. Kan ikke huske sist jeg spilte luftcello med så voldsom innlevelse som her.
5. «Follow You»
Må være albumets mykeste spor. Snevre metalhoder kommer til å rive av seg håret. For her finner du en beat styrt av et vokalsample, intrikat poptromming som minner om The 1975, og Oli drar igjen frem falsetten – som fortsatt sitter. Ikke veldig spennende, men modig låt. Denne kombinasjonen av angstfull poprock og r&b har både nevnte The 1975 og Issues gjort bedre før.
6. «What You Need»
Enda en relativt rolig låt som legger seg i skjæringpunktet mellom 90- og 00-tallets grunge og alternative rock. Uengasjerende ved førstelytt, men ivrig tromming og plenty snikende melodilinjer redder låta etter noen runder i spilleren. En cheesy gitarsolo fra Lee Maila mot slutten og den uhyggelige tekstlinja: «Yeah, hell yeah. You make me want to slit my wrists and play in my own blood» trekker også opp.
7. «Avalanche»
Åpner med et kort, men desperat trommebrekk fra Matt Nicolls i storform. Fish er tilbake med de knallgode strykerne. Klassisk rolig vers, bråkete refreng-struktur, som overraskende nok fungerer maks. Dette er låta jeg har satt flest ganger på repeat. Jeg får frysninger bare av å tenke på refrenget. Og den banale, men effektive tekstlinja «It’s like an avalanche. I feel myself go under. ‘Cause the weight of it’s like hands around my neck» har tatovert seg på hjernen. Her snakker vi «Kings & Queens«-klimaks, uten det unødvendige forspillet. «Avalanche» er That’s The Spirits beste spor. Så langt.
8 – Run
Mer vokalsamples. Introen kunne vært starten på en Drake-låt. Oli synger på en melodilinje som minner om Timberlakes «Mirrors» (fanboy-alert?). Enorme trommer. Seigt refreng. Og nok et mellomparti som hever låta et par hakk. Nok en «grower». Jeg er imponert over det kreative spennet på albumet, samtidig som alle låtene balanserer på den samme røde tråden.
9 – Drown
Nyinnspilling av singelen som virkelig pekte ut den nye retningen til sheffieldbandet i fjor vinter. Ikke store forskjeller på de to versjonene, men lydbildet har (om mulig?) blitt større, og gitarene fyldigere. Fjorårets beste rockelåt gjør seg fortsatt gjeldende. “Save me from myself, don’t let me drown!”.
10. Blasphemy
Oli åpner med linja: “You got hell to pay, but you’ve already sold your soul”. Nok en midtempolåt, og den er kanskje albumets eneste reelle svakhet. Illsinte «Antivist» ristet for eksempel i gang litt liv mot slutten av Sempiternal. Når det er sagt: «Blasphemy» er grisetøff og minner om Marilyn Manson på sitt beste, uten at BMTH-identiteten forsvinner av den grunn. Lekker og myk gitarsolo mot sluttten før de avslutter med “Ave Maria”-aktig acapellaoutro. Funny!
11. Oh No
Den lengste låta på skiva (5:01). Oli fortsetter å imponere med gode melodilinjer og kule tekstlinjer: «You don’t have to lie, I know exactly where you’ve been. Cause you’re chewing off my ear while you’re chewing on your chin». Refrenget er pompøst, sinnsykt fengende og minner om alt fra Swedish House Mafia til Bloc Party, på en særdeles god måte. Denne må høres for å forstås. Og der kommer saksofonen inn på mellompartiet, gitt. Heldigvis ikke den partyvarianten ørene er blitt bombadert med i sommer! Fullstendig gåsehud-øyeblikk når Matt Nicolls trommer opp det siste refrenget og hele veien ut.
Kort oppsummert: That’s The Spirit er Bring Me The Horizons beste album. Det er en modig, og helhetlig utgivelse som tar opp temaer som resonnerer i bandets relativt unge lyttere. Vokalist og frontfigur Oli Sykes har taklet overgangen fra rytmisk skriking til melodisk sang med trøkk på mesterlig vis. I tillegg har albumet en håndfull låter som er ufattelig fengende uten at det virker som bandet er desperate etter å skape radiohits. Årets beste kommersielle rockutgivelse? Oh yes!
Tete Lidbom
