Chris Lee: Love Ghost
[Oslo Records/Bonnier Amigo]
Mindre grunn til bekymring, denne gangen.
Debuten til Sandvika-gutten Chris Lee gikk ikke så godt salgsmessig som en og annen oppe på Bonnier kanskje hadde håpet på. Worry No var nemlig langt fra et ordentlig dårlig debutalbum, men dessverre ramlet Lee mellom en del forskjellige urbane stoler. Det hele ble retningløst og famlende og Lee selv fremsto mer som en famlende musiker og talentfull låtskrier, enn som en fullblods artist med en visjon for hva han ville.
En aldri så liten overraskelse
Opp mot dette bakteppet er Love Ghost blitt en aldri så liten overraskelse. Det er nemlig liten tvil om at albumet vil og tør langt mer enn Worry No, og er langt mer elegant produsert enn forgjengeren, selvom Love Ghost som Worry No er langt fra et tradisjonelt rap-album. Lee legger forsvinnende få tradisjonelle rap-vers og albumet preges av falsett, funky åttitallsbaserte synther, nittitallspop og et gjennomprodusert deilig skamløst lydbilde framfor gitarklimpringa sist. Og tidvis funker det virkelig bra.
En perle
Vi kan ta det med en gang; åpningssporet «Drunk Dialer» er blitt en sjelden perle av en poplåt. En piano og gitarbasert, downtempo låt hvor Lee viser fram et unikt låtskrivertalent, et fint gjenkjennelig stykke tekstarbeid om å ringe ex-dama om natta, en sangstemme som funker over en herlig produksjon. På mange måter er låta alt Worry No ikke var. Gjennomført, tight og fullendt. ”Think I’m Lyin” med California-legenden Too Short (stas!), «Monkey» (og særlig remixen hvor produksjonen og Joddski skjerper det til) og «Talk To The Hand» funker også mer enn godt nok til å gjøre Love Ghost til en av årets overraskelser.
Riktig retning
Dermed er det også litt synd at ikke alle låtene drar samme vei, og at det ikke holder helt inn. Tittellåtta sitter ikke helt, R&B-låta «Angels» sklir litt for langt ut i falsett-helvete til å greie seg hele veien og nå og da blir det pinlig klart at Lee enkelt og greit er en bedre låtskriver enn han er sanger gjennom et helt album, på tross av en meloditeft utenom det vanlige.
Hvis man gir og tar litt falsett framstår Love Ghost som et bestemt steg i riktig retning for Lee, samtidig som det vanskelige andreabumet vitner om en låtskriver i utvikling og en artist in the making. Og husk på «Drunk Dialer»!
Andreas Øverland
