Robyn Rowan Hitchcock blir med jevne mellomrom genierklært og kalt en erkebritisk juvel i innelivsbibler som Mojo og Word uten at han får plass på forsiden av den grunn. Kult-helt-stempelet han har hatt i omtrent 30 år lar seg ikke vaske av, og mannen virker like egenrådig og eiendommelig nå som når han ga verden Syd Barrettinspirert og smart gitarpop med The Soft Boys når verden egentlig ville ha Punk Rock.
De siste årene har vi fått en uoverkommelig mengde tidligere uutgitt materiale å høre gjennom, mens kjemper som John Paul Jones, Nick Lowe og Johnny Marr gjester de nye platene. R.E.M’s Peter Buck har fast arbeid som gitarist i Hitchcock’s turnerende band, the Venus 3. Men det er fremdeles Hitchcocks helt egne tekstunivers som gir kjøtt på beina på plater som ellers kan lyde i overkant tradisjonelle og rett fram. Celebert besøk er fint å friste med, men sjeldent noe å lene seg på om man skal lage en likandes plate.
Nå har Hitchcock gått i studio med I Was A King’s Frode Strømstad i produsentstolen, visstnok etter en stadig økende fascinasjon for Norge, og det er grunner til å tro at det har vært et klokt valg. I kveld skal vi se han spille med sine nye venner fra Lionheart Brothers og Loch Ness Mouse, i tillegg til Åleskjær.
Den korte tiden på scenen blir delt broderlig. I Was A King gjør sine kontante melodier mens lyden blir skrudd på plass, med Robyn Hitchcock på plass fra første akkord. Han finner lett en plass til sin spisse Fender Telecaster i I Was A Kings trygge øs. Det lyder hyggelig, men mangler intensitet, og er best på fjerde låt, som er ny og skal komme på plate i år, blir vi lovet.
Hitchcock åpner sitt sett med «Kingdom of Love» fra Soft Boys flotte plate Underwater Moonlight. En låt som var for kompleks til å bli en hit, og som det fremdeles er vanskelig å tenke seg at noen andre skulle kunne skrive. Hitchcock er en lang og litt underlig, temmelig karismatisk frontfigur. Med snøscooterstøvler og en sølvgrå lugg i konstant bevegelse forteller han om Jo Nesbøs forfatterskap og Oslo på 80-tallet, og at hans nye plate heter Tromsø, kaptein, en tittel han ikke er i nærheten av å kunne uttale.
De nye låtene bærer lovnad om et skritt i riktig retning, oppfinnsomhet i stedet for tradisjonelle løsninger. Vi får håpe at den kommende plata er like preget av vitalitet, selv om den befolkes av andre musikere enn vi ser på scenen i kveld. Avslutningsvis har «Goodnight, Oslo» fra 2009 fått et nytt vers på stotrende ny-norsk og et finere driv enn noensinne.
Robyn har allerede gitt livet i havet og maten på bordet et liv i indierocken, samtidig som han forteller om sex og død og deg og meg uten å ta i bruk en vending du har hørt før. Jeg er enda ikke helt klok på hva det er med Norge som fascinerer Robyn Hitchcock, men nå som han har en stålbra rytmeseksjon her, og helt sikkert en håndfull nye tilhengere, kan vi jo håpe på arbeids- og oppholdstillatelse og støtte fra kassettavgiftsfondet med påfølgende sanger om ting vi ikke visste om oss selv.
Hør Robyn Hitchcock på Kulturhuset på NRK P2, fredag 18.2. kl. 14.03
