Som en konsekvens av alle årsakene som gjør det umulig å virkelig mislike musikken til Sondre Lerche – frodige arrangementer, sobre melodier og ærbødige referanser – har det en tendens til å hvile en utstuderthet over albumutgivelsene hans. “Det virker ofte som han har lest seg til hvordan skrive en smart låt,” som en nær venn skal ha det til. Sjelden er riktignok problemet større enn at det oppstår en frakobling som hindrer en i å krysse kneika fra å like til å elske en låt.
Som en ikke unaturlig følge av å bikke 30, eller å gå fra veslevoksen til voksen, om man vil – Lerche var fortsatt i tenårene da hans flotte albumdebut Faces Down kom i 2001 – virket eksilbergenseren med forgjengeren Sondre Lerche å ha opparbeidet en selvsikkerhet ovenfor sitt eget hode. Mindre nødvendig har det altså blitt å låne fra idébanken til sine musikalske forbilder – det være seg Elvis Costello, Burt Bacharach eller Paddy McAloon («I Cannot Let You Go» er eksempelvis en Prefab Sprout-pastisj god som noen).
Mens man lytter til hans syvende studioalbum, Please, er det imidlertid ikke fjernt å forestille seg 32-åringen føle fremfor å tenke seg frem i studio. “Crickets” tar utgangspunkt i et simpelt kassegitartema og et par ekkoeffekter, mens cellene deler seg i takt med skarptromma. “Say it to yourself in a different voice” synger Lerche spesielt lyst – som en slags oppfordring til seg selv – før låten kulminerer i den slags loopbasert klimaks som livemusikeren Jarle Bernhoft gjerne roter bort blant kauking og klimpring. Det er ikke nødvendigvis en låt for bøkene, men det uanstrengte lynnet til låtskriveren smitter.
Sondre Lerche – «Bad Law»
Sondre Lerches usedvanlig senkede skuldre gjør størst utslag med “After the Exorcism” – kjapt en av vestlendingens mest underholdende låter så langt – hvor han kontrer bipolare melodilinjer med skimrende støygitarer og illevarslende synthvegger, men på et vis hvor disse grepene inngår i en større felles enhet enn de gjør på den gøyale, men heller rotete førstesingelen “Bad Law”. Her støter man riktignok på Pleases lille bakside: Lavere terskel innebærer følgelig at enkelte irriterende øyeblikk slår følge med de interessante.
Riktignok er det kun “Legends” som tvinger frem behovet for å spole videre. Noen så musikalsk bevandret som Lerche burde se unødvendigheten ved å sette enda et stykke enerverende afropop til livs. Og selv om mye fint lar seg si om Department of Eagles-aktige “At Times We Live Alone” – at et raslende nøkkelknippe blir brukt som perkusjon på en låt om samlivsbrudd, er én fiffig detalj – makter den aldri å nå de episke størrelsene som spilletiden “6:15” bærer løfter om. Språklige vendinger som “Now I must reconcile this obsolete machinery” er også vanskelig å kjøpe, på tross av at Lerche åpenbart har et godt grep om fremmedspråket – i så måte er hans impresjonistiske plateanmeldelser for nettstedet The Talkhouse vel verdt en titt.
Please ble til på omtrent samme tid som hans og skuespiller Mona Fastvolds skilsmissepapirer ble signert. Dermed er det spesielt merkverdig at Lerche nekter å oppsøke det sentimentale, hvilket han også synger om på den barokke lekkerbiskenen «Sentimentalist». Skal vi tro 32-åringen, befinner han seg heller ovenfor en ny start.
Kim Klev
