For alt jeg vet er det mulig å mislike Motorpsycho. Men jeg unner ingen oppgaven.
Trøndertrioen – nok en gang forsterket med den stillfarne svenske mestergitaristen Reine Fiske, kjent fra blant annet Dungen – blir nemlig bare bedre og bedre. Og paradoksalt som det enn kan synes: Jo mindre de forholder seg til den kontemporære musikkscenens stadig skiftende inn- og utfall, jo viktigere blir deres rolle i den.
Behind The Sun – bandets femtende(?) ordinære studioalbum – er kort fortalt en forlengelse av det Motorpsycho i all hovedsak har syslet med det siste tiåret: hyperreferensiell, riffsterk og innfallsrik rock, folk og prog av typen som i stor grad passerte under radaren allerede i sin «gullalder» på seint seksti- og tidlig søttitall.
Beste vokalprestasjon – komplett med Ozzy-anno-«Behind The Wall Of Sleep»-filter – står Snah for på den forrykende «On A Plate», som følges opp med viltre «Promise» og prog-demente «Kvæstor». Det er et midtparti det ryker av.
Men aller gledeligst er det at gruppen tar seg tid til å skru ned tempo og intensitet for å skrive et par av de vakreste låtene i diskografien sin. Særlig «Entropy» masserer gåsehuden jevnt utover en lyttende kropp, mens «Ghost» og «Hell pt. 5» er sterke utfordrere. Om dette er en effekt av Fiskes innflytelse vites ikke, men det er uansett inspirerende å høre at bandet ikke er avhengig av halsbrekkende øs for å låte som kuler og krutt.
Et lite trekk for fraværet av overraskelsesmomenter kan og bør anføres. Men Motorpsycho greier – som et av svært få band – å få rocken til å høres morsom ut i 2014, tilsynelatende uten å anstrenge seg. Jeg bøyer meg i støvet.
Marius Asp
