Alice In Chains: Black Gives Way To Blue
[Virgin/EMI]
Alice In Chains hedrer Layne Staleys minne gjennom å herme etter seg selv.
Det er fjorten år siden bandet siste album kom ut, og sju år siden vokalist Staley ikledde seg tredressen. Når Alice In Chains nå gjenoppstår, er dette som et band som på krampeaktig vis ønsker å høres ut som de gjorde på nittitallet.
Da er det kanskje ikke så rart, men kanskje mer smakløst, at de velger å ansette en ny vokalist (William DuVall), som i stemmeleie kan høres ut som om han er hentet ut fra et Hard Rock Café-basert AIC-coverband: han jobber såpass med å høres ut som Staley at det grenser opp mot det parodiske.
Musikalsk finner vi her de seige, lange metall-numrene («Last Of My Kind», «A Looking In View», «Acid Bubble»), som føles for formelbaserte og i stor grad sjelløse i forhold til låter som «Rooster» og «Love, Hate, Love», som tydelig er malen her. Dessuten blir Nick Raskulinecz’ produksjon ofte for metallisk og hul, noe som får bandets famlende melodiske evne til å fremstå tydeligere. Her finner man også noen forglemmelige ballader, der grepet med å ha Elton John på piano på tittelsporet er artig nok, men ikke mye mer.
Det er «Private Hell » og «Check My Brain» som er høydepunktene på Black Gives Way To Blue, som for øvrig føles som et band som forsøker for hardt å høres ut som seg selv, og som ender opp som lite annet enn et kuriøst gjenhør.
Jørgen Hegstad
