Rester av solens varme hviler på asfalten utenfor Flesland flyplass. Året er 1994 og sommeren er på hell i Bergen. I nattemørket står elleve år gamle Leo sammen med mamma og lillesøster. De venter spent på bussen som skal ta dem til deres nye hjem.
Familien flyktet fra borgerkrigen i Jugoslavia, og omtrent et år har passert siden Leo sist så pappaen sin. Snart skal familien gjenforenes i en hybel på Fantoft.
Tjuefire år senere kikker en voksen Leo inn i et kamera og stiller det norske folk spørsmålet om innvandring kan ødelegge landet.
Fra frihet til fordommer
Leo husker den første perioden i Norge som magisk. Det var stille – og trygt. Den nye hverdagen stod i enorm kontrast til kaoset han og familien hadde flyktet fra i Bosnia.
Men å være nykommer i landet skulle vise seg å være utfordrende. I årene som fulgte skulle innvandrer-stempelet prege hverdagen. De utenlandske forbildene i Norge var få, og han måtte finne ut av hvordan han skulle være både norsk og bosnisk på egenhånd.
– Det har vært mange perioder der jeg har vært usikker på meg selv. Noen ganger har jeg vært bekymret for at jeg skal bli brukt som et eksempel på hvorfor vi ikke skal ansette utlendinger. Det var ingen å se opp til på TV-skjermen da jeg var ung.
Ofte kunne han kjenne på et prestasjonspress og et behov for å vise at han dugde til noe på grunn av hans bakgrunn som innvandrer.
– Jeg kunne føle at jeg måtte få karakteren seks når andre fikk fem fordi jeg var utlending. Selv om det ikke nødvendigvis stemte.
Tankene om at han skulle være takknemlig og måtte prestere for å være bra nok for Norge førte ofte til en følelse av å være utenfor. Samtidig ble det desto viktigere for Leo å finne en vennegjeng der verken karakterer eller en perfekt norsk-uttale hadde betydning.
– Jeg søkte aksept andre steder enn hos A4-folk. «Outsidere» finner hverandre – så er man plutselig ikke «outsider» lengre.
Miljøet ga han en selvtillit til å være seg selv, men det gjorde han også mer bevisst på sin egen bakgrunn i møte med nye mennesker og arbeidsplasser. Det har tatt tid for Leo å finne roen og selvtilliten.
Nå ønsker han å utfordre fordomsfulle holdninger ved å lytte.
«Svenske tilstander»
Latterfylte barnehyl blander seg med et jevnt sus fra bilveien. Den gir gjenklang i tomrommet mellom de massive mursteinblokkene i Rosengård. Leo har reist til Malmö med et håp om å slå hull på fordommer rundt innvandring i den nye NRK-serien «URO».
Den lokale ildsjelen Mohammad geleider han velvillig gjennom Rosengårds gater. Bydelen som møter det norske produksjonsteamet virker fjern fra de voldsomme skildringene som har preget media de senere årene.
Rosengård er blant områdene i Sverige som ofte har blitt omtalt i forbindelse med det omstridte begrepet «svenske tilstander». Bydelen er kriminelt belastet, og har blitt mye debattert på grunn av den høye andelen beboere med utenlandsk opprinnelse.
Mohammad kan bekrefte at området er preget av skyteepisoder og kriminalitet. Han har selv en fortid foreviget på rullebladet, men i dag er han blant dem som brenner for å få de unge i Rosengård på rett kjøl. Han legger ikke skjul på at miljøet kan være røft, men han er glad i hjemplassen.
De stopper opp ved en rødmalt betongvegg prydet med fete bokstaver i ulike blåtoner. Sorte skarpe linjer former et omriss rundt skriften som staver «ROSENGÅRD». Foran bygget står to ungdommer iført sorte boblejakker. De nikker gjenkjennende til Mohammad.
Leo hilser også og stiller dem et par spørsmål om livet i bydelen. Han får raskt respons fra den ene gutten som forteller oppglødd og åpenhjertig om familie, tilhørighet og dop-salg. For hvert spørsmål Leo stiller øker guttens engasjement.
Møtet blir en tankevekker for Leo, og viktigheten av å lytte står enda tydeligere.
De neste dagene møter han flere av beboerne i Rosengård. Historiene de deler maler et komplisert og sammensatt bilde av det beryktede området. Om kriminalitet og skyteepisoder, men også om forbilder som skaper stabilitet og redder liv.
Avgjørende dialog
Tilbake i Norge understreker Leo at det er viktig å adressere utfordringene på en konstruktiv måte.
– Vi kan ikke nekte for at det finnes problemer i Rosengård, men ofte blir situasjonen svartmalt så mye at de som bor i slike områder prøver å hvitmale den. Da vil ikke de heller ikke snakke om utfordringene og det gjør situasjonen verre.
Han frykter konsekvensene av bekymringene blant det norske folk og ønsker at vi skal tørre å ha en åpen dialog med hverandre.
For Leo har selv kjent på kroppen hva splittelser og hat mellom ulike grupper i samfunnet kan gjøre med et land, slik som i hans eget hjemland Bosnia.
– Jeg sitter ikke på svaret for hvordan vi kan løse utfordringene eller dempe bekymringene, men det hjelper ikke å krangle. Vi må ha en dialog sammen, og vi må lytte til hverandre.
