Tilbake står en vennegjeng som ikke klarer å slutte å lete. Men hvor skal de lete når de har lett over alt?
Og hvordan skal de komme seg videre i livet
Denne ukens P3 Dokumentar handler om å lete etter sin beste venn og samtidig miste troen på det psykiske helsevesenet.
► Hør dokumentaren
Savner vennen
Han er en helt vanlig gutt, som spiller gitar.
Slik beskriver Ole Kristian Einarsen en av sine beste venner og tidligere bandkollega PK. En ambisiøs musiker på god vei oppover karrierestigen. Men så blir han brått psykisk syk i en veldig kort periode, for første gang i sitt liv. Han blir innlagt på psykiatrisk sykehus. Etter tre dager klarer han det de pårørende tror er umulig: Å rømme. Siden har ingen sett han.
Det er så mange forskjellige muligheter i hodet mitt – vi er nødt til å få svaret.
Har lett over alt
Livet er satt på vent, de veksler mellom håp og tvil, situasjonen er uutholdelig. De har lett over alt. Tror de ser han over alt. Gjort alt de kan for at vennen skal bli funnet.
De er slitne, men klarer ikke slutte å lete. Parallelt med å holde liv i leteaksjonen vokser det frem frustrasjon og et stort sinne mot det psykiske helsevesenet. Vennegjengen er forbanna på Bergen Psykiatriske Universitetssykehus, som PK rømte fra.
De mener rømningen burde og kunne vært unngått hvis de ansatte hadde reagert og handlet annerledes.
Det er ekkelt å tenke på at du ikke er trygg når du er under offentlig helsevesen.
Friskmeldt
Likevel blir han friskmeldt i det han smetter over en halvmeter høyt gjerde. Sykehuset sender en faks til politiet om at en pasient har stukket av, men at han sannsynligvis kommer tilbake og evner å ta vare på seg selv. I sterk kontrast til slik de selv beskrev han døgnet i forveien.
Leteaksjon
PK løper mot sjøen. Nære venner og familien er raskt på stedet og leter febrilsk. De skjønner ikke hvorfor de ikke får hjelp fra politiet den natta. Noen dager senere leter alle for fullt. Leteaksjonen er et faktum og består på dette tidspunktet av PKs familie, samt flere hundre venner, bekjente og ukjente. Politiet og dykkere fra Bergens brannvesen leter også, til budsjettet er brukt opp. Ole, Øystein og leteaksjonen leter fortsatt.
– Det er umulig å falle til ro med noe som helst avslutter Ole.
► Hør dokumentaren | Si din mening
Les også Ole Kristian Einarsens ytring:
Det mangler en person
Trine Sollie
trine.sollie@nrk.no
«At sykdommen er lokalisert i hjernen der alt styres fra, ikke minst våre tanker og handlinger, gjør det til en sykdom man ikke nødvendigvis løper til legen med og ber om hjelp. »
Klinikkdirektør ved Haukeland universitetssjukehus, Kristin Jordheim Bovim, vil ikke ha høyere gjerder og strengere regler på psykiatrisk klinikk. Det ville skape mer stigmatisering av pasientene, skriver hun.
Prøvde å skade seg selv
Vi møter Hallstein Lunde, pappaen til Per Kristian, fem måneder etter at sønnen hans rømte fra Sandviken psykiatriske sykehus og én dag etter at han mottok svaret på klagen mot sykehuset.
Klagen ble avvist. Fylkeslegen anser sykehusets håndtering av situasjonen som innafor. Selv om det kun var PKs tredje dag som innlagt, og han ikke hadde fått noen medisiner, ble rømningen meldt som udramatisk uten fare for eget eller andres liv.
Sykehuset satset på at han snart ville dukke opp igjen, og valgte derfor å ikke sende noen ut for å lete etter han. Han har nå vært borte i et halvt år.
Ser tilbake
PK hadde ikke vært syk tidligere, men hadde på grunn av et hektisk ungdomsliv hatt mørke perioder- noe faren ikke ser på som spesielt.
– PK slet med depresjon og selvmordstanker i perioder av ungdomstiden. Dette er i og for seg ikke spesielt urovekkende. Mange har lignende episoder uten at det dermed er sagt at man blir suicidal, sier Hallstein.
Etter samtaler med en psykiater kom det igjen frem at PK hadde hatt selvmordstanker tidligere.
-Jeg tror ikke han var spesielt suicidal. Samtidig tror jeg heller ikke han var redd for døden da han var i psykose. Han trodde han var frisk, feilvurderte sine egne krefter. Han var forferdelig uberegnelig i den tilstanden. Da han rømte hadde han nok også fullstendig panikk.
Seks måneder tidligere
Faren forteller at sønnen plutselig mistet kontakt med virkeligheten. Han trodde han var utvalgt. Skulle ta opp store lån og ble aggressiv når ting ikke gikk hans vei- noe det selvsagt ikke gjorde.
14 dager før innleggelsen på Sandviken forandres humøret til PK drastisk. Han blir manisk og psykotisk for første gang i sitt liv. Han har ikke oversikt, er forvirret, tror han har hatt gudommelige åpenbaringer. Sier han kan tåle kulde, at han er i ferd med å transformeres.
Per Kristian er på dette tidspunktet både manisk og psykotisk. Familien kontakter Sandviken og en ambulanse samt to politibiler kommer og henter sønnen. Tvangsinnleggelse er som regel siste utvei og kan ofte forverre personens tilstand. Kanskje var dette tilfellet hos PK?
Oppgitt
Tidligere denne uken fikk Hallstein svar fra fylkeslegen på klagen over sykehusets behandling av saken. Han er svært misfornøyd fylkeslegens avgjørelse og mener de som var på vakt den dagen PK rømte ikke hadde nok kunnskap om han.
– Det er meg en gåte hvordan de kunne anse det som ufarlig at han rømte. Han ble innlagt under kraftig tvang. Prøvde å skade seg selv og ga sterkt uttrykk for at han ville rømme. Så sitter de med hendene i fanget og håper på at han dukker opp igjen. De er da ikke utdannet til å sitte med hendene i fanget.
Oppdatering 14.02.13:
Mener Sandviken sykehus sviktet
Adiele Helen Krüger Arukwe
adiele.helen.arukwel@nrk.no
Leteaksjon under vann
Frank Åstveit jobber som redningsdykker i Bergen Brannvesen, han kan fortelle at selv etter flere måneder skal det være mulig å finne et lik i vannet.
– Det er absolutt mulig å finne en omkommet person etter 5 måneder, men det blir jo verre og verre jo lengre tid det går.
Langvarige spor
Når et menneske drukner vil kroppen som regel synke til bunnen. Etter hvert vil det danne seg gasser i kroppen som gjør at den kan flyte til overflaten. Etter noen dager der, vil kroppen igjen synke til bunnen og begynne å gå i oppløsning.
De biologiske sporene etter et menneske under vann kan vare i mange år, også skjelettet har en lang holdbarhet og blir borte først etter flere år. Likevel er det mye som skjer med en kropp når den ligger på bunnen over lengre tid.
– Det vil ikke se særlig pent ut. Om den ligger på bunnen er det flere ting som påvirker kroppen.
Hvis frivillige som søker etter en omkommet kommer over en død person er det viktig at de melder fra til profesjonelle. Disse vil da hente den omkommede. Dykkere ved Bergen Brannvesen vil også kunne bistå med eventuell hjelp senere.
Kan ha svømt langt
Frank forteller at et menneske kan svømme opp til 400-500 meter i kaldt vann hvis man virkelig vil. Mye kommer også an på hvor lav temperaturen i vannet er.
– Da PK ble borte, i begynnelsen av mai, var det rundt 8-12 grader i vannet. Da vil et menneske svømme nogen lunde bra til å begynne med, og etterhvert svømme saktere og saktere og ligge tyngre og tyngre i vannet. De tror selv at de svømmer langt, men til slutt står man egentlig bare i ro og spinner vann. Da er det fare for at man drukner hvis man ikke har noe å holde seg i.
Vil kjøpe nytt søk
Det har blitt dykket i drøye 11 timer etter Per Kristian. Frank kan med stor sannsynlighet si at det ikke ligger noen i vannet hvor de har søkt, og at det er liten sannsynlighet for at en kropp kan ha drevet vekk fra området på grunn av alle hindringene i vannet rundt havna.
Nå vurderer vennene til PK å samle inn penger til et privat ubåtsøk i håp om å finne PK.
-I en sånn sak skulle man gjerne bare hatt en slutt på det. To streker under svaret sa man på barneskolen. Det burde det vært her også, sier PKs kompis Ole Kristian Einarsen.
Adiele Helen Krüger Arukwe
adiele.helen.arukwel@nrk.no
En støtte i graven
Hvor viktig er det å ha en grav å gå til? Uvissheten gir sorgen en ekstra dimensjon.
Sykehusprest Liv Svela ved Haukeland Universitetssykehus har møtt mennesker i sorg i 25 år.
– Hva betyr det for pårørende å ha en grav å gå til?
– Det er kanskje lettere å svare på hvordan det ikke er å ha et slikt sted, mener Svela.
Umerket grav
– Praksisen var at spedbarna ble lagt i fremmede graver og at foreldrene ikke fikk vite hvor de lå. Jeg møter fortsatt kvinner som har opplevd dette, og som jeg har hjulpet med å finne disse til førti år senere. Det sier noe om styrken i å vite at det er en grav.
– Å miste noen på sjøen har hatt en historisk betydning spesielt på Vestlandet og i Nord-Norge. Menn som hadde en grav på havet. Da var det en del enker og barn som hadde mistet en av sine til havet, og snakket om at de så gjerne skulle hatt en grav å gå til.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Må vise ydmykhet
Psykolog Atle Dyregrov ved Senter for Krisepsykolgi har sett at mangelen på en grav gir tilleggsproblemer i sorgen.
– Vi ser at pårørende i slike tilfeller har en mer hvileløs sorg, der de mangler et festepunkt. Slike dødsfall er gjerne også forbundet med spekulasjoner og grubling som forverrer sorgen.
Håpet om at de skal være der ute et sted, er fortsatt iboende for flere. De fleste gir opp dette håpet etter hvert, men de ubesvarte spørsmålene og det hvileløse savnet gnager mye over tid.
Det er ingen helt ulike reaksjoner når det kommer til sorg, forteller Dyregrov. Men usikkerheten i det å ikke vite, gir likevel savnet en ekstra dimensjon.
– Det er viktig å få oppfølging over tid for å håndtere frustrasjonen, som gjerne kommer i forbindelse med dette. I intervjuer med pårørende har vi sett at støtte fra venner, familie og arbeidskolleger er det viktigste man kan få. I tillegg trenger mange faglig støtte.
Strekker ikke til
Håpet fører også gjerne til frustrasjon over at hjelpeapperatet ikke strekker til, mener psykolog Dyregrov.
– Frustrasjon over at myndighetene ikke leter nok, eller ikke gjør nok i forbindelse med savnet.
Spesielt i tilfeller der det foreligger spørsmål om faktiske feilgrep, er det viktig å være åpen, sier Dyregrov.
– Det er viktig at helsepersonell ikke går i forsvar, men heller viser ydmykhet. Dette er noe helsevesenet gjerne har litt vanskelig for å gjøre. Viktigheten av å møte forståelse og få tilgang til dokumenter er uvurderlig.
– Å ikke møte et kaldt, uvennlig system kan få alvorlige konsekvenser, og legge byrde til last, mener psykologen.
– Det kan gi mistillit til helsevesenet og myndigheter som varer i flere år, sier han.
Hjelpeapparatet og reaksjoner
Sykehusprest Liv Svela har også opplevd reaksjoner på at hjelpeapparatet ikke strekker til. Det bygger ofte på falske lovnader om hjelp, mener hun.
– Jeg er redd for at vi tilbyr folk hjelp til ting det egentlig ikke er hjelp for. Man blir fratatt troen på at man kan hjelpe seg selv i sorgen ved å få hjelp av andre. Folk begynner å tro at andre kan bøte på sorgen, når det egentlig er noe man må bearbeide selv.
Om det er et behov for å finne mening med tapet av mennesker, synes sykehuspresten det er vanskelig å svare på.
– For noen det er det viktig å finne noe meningfullt med noe som gir så fryktelig lite mening. Det kan være noe som at: ” Nå har han det i hvert fall ikke vondt lenger”.
Spesielt å miste et barn
Spesielt i tapet av et barn eller en ungdom, preges sorgprosessen av at familien søker en nærhet til den døde. Enten i form av en grav eller kanskje et barnerom.
– Å miste et barn er noe av det verste man kan tenke seg. Mange går til graven flere ganger om dagen i begynnelsen, så avtar det på et eller annet tidspunkt.
Ikke fordi sorgen er mindre, men fordi den opptar mindre tid, poengterer Svela.
– For mange pårørende er det ikke nødvendigvis ved graven man opplever en nærhet. Det er heller en nærhet i rommet der barnet var. Kanskje legger de seg i sengen eller bare er i rommet for å oppleve denne nærheten. Mange har slike rom stående i lang tid.
Hilde Ørbo
hilde.orbo@nrk.no
Et liv med deg
Frihet eller kontroll?
De psykiatriske avdelingene jobber daglig med en vanskelig problemstilling der pasientens følelse av frihet og de ansattes kontroll på de syke setter opp mot hverandre.
25 % av alle innleggelser er tvang, i Oslo tilsvarer det rundt tre tvangsinnleggelser om dagen.
Ikke fysisk tvang
Loven tar utgangspunkt i pasientenes behov for menneskeverdet. Avdelingsoverlege ved psykiatrisk avdeling på Lovisenberg i Oslo, Hallvard Fanebust, forteller at det å være tvangsinnlagt ikke nødvendigvis betyr at sykehusene trenger å holde pasienter tilbake fysisk.
– Det går ofte ut på å fortelle de innlagte at de skal være hos oss, og at vi kan hente personen om han eller hun skulle bli borte fra oss, sier Hallvard, som også sier at det svært sjeldent skjer at pasienter ikke får lov til å gå ut i det hele tatt.
Ifølge Hallvard jobber de på psykiatrisk avdeling med to motstridende hensyn: Pasientens følelse av frihet og de ansattes kontroll på de syke.
– Vi prøver å ivareta disse hensynene på en mest mulig hensynsfull måte. Selv om en pasient er tvangsinnlagt, skal vi lytte til pasientene og bruke tvang på en så skånsom måte som mulig.
– Det er ikke noen kunst å sette opp gjerder, men det er en kunst å jobbe på en måte som gjør at pasientene kan stole på oss og samarbeide om behandlingen. Det er den veien vi ønsker å gå, sier Bovim.
47 rømninger
De siste fem årene har 47 personer rømt fra Sandviken sykehus. Det synes ikke Bovim er et høyt tall.
– Det er ganske vanlig å stikke av herfra. Det er mange unge mennesker her som hater å bli innesperret. For oss er det en helt hverdagslig ting at folk forsvinner.
Sandviken sykehus regner med at pasientene kommer tilbake eller dukker opp på annet vis.
– Vi regner med at de kommer tilbake dagen etter, at de har dratt tilbake til familien eller hjem. De rømningene vi melder i fra om til politiet er de tilfellene hvor vi tror det kan være en risiko av et eller annet slag.
Bovim forteller at det gjelder omtrent ti av deres nåværende pasienter, men legger til at de fleste av pasientene ikke vil utgjøre en fare for seg selv eller andre hvis de skulle finne på å forlate institusjonen.
Vil unngå gjerder
Det er Bovim som i siste instans har ansvaret for de bortkommende pasientene på Sandviken. Hun forteller at sykehuset konkluderer med at det er en dårlig løsning å sette opp gjerder for å hindre at noen stikker av.
– Vi må heller jobbe hardere med å gjøre gode vurderinger og ikke la oss lure av pasienter som later som de er friskere enn det de er.
Selv om pasientene er innlagt på tvang og vurderes som psykisk syke er det ikke noen automatikk i å etterlyse pasienter med for eksempel psykose, forteller Hallvard Fanebust.
– På Lovisenberg har vi ingen standard handlemåte ved rømninger. Det er noe vi prøver å planlegge på forhånd når det gjelder hver enkelt pasient. Hovedregelen er at vi selv prøver å bringe pasienten tilbake på best mulig måte. Å sette politiet på saken kan for mange virke truende. Hvis vi vurderer den syke som farlig for seg selv eller andre skal vedkommende likevel etterlyses uten opphold, sier Hallvard.
Adiele Helen Krüger Arukwe
adiele.helen.arukwel@nrk.no
Oppdatering 14.02.13: Mener Sandviken sykehus sviktet
P3dok som podkast
(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)