Usher har førsteklassesstrupen i segmentet. Fittetjuven med thug-genet. Mellom inderlig damefrieri i baris og misunnelsesverdig macho-uttrykk mikset med sjarmisgliset og, altså, stemmen, finner du Usher. På sitt beste, vel å merke.
På Looking 4 Myself prøver texaneren å inngå et kompromiss. Han vil gi noe til fansen som har mast om fordums tid, samtidig som han forsøker å levere ferdigformaterte radiohits. Gapet mellom klassikeren Confessions fra 2004, halvvoksne Here I Stand (2008) og sømløse Raymond v. Raymond (2010), er merkbar.
Men sant skal sies: Looking 4 Myself er det beste fra Usher på nesten et tiår. Og det er jeg takknemlig for.
Trey Songz’ gi-faen-holdning, R. Kellys særegenhet, The Weeknds betagende melankolilandskap, Bei Maejors stødige materiale og ikke minst Terius Nashs nyskapende, Prince-flørtende lydbilde og låtskrivertalent, representerer toppsjiktet i sjangeren. En må levere for å kunne holde tritt med disse, da samtlige artister kontinuerlig gir ut gode utgivelser.
Det lovet godt med den lavmælte, Diplo-snekra “Climax”, singelen som fikk det til å runge et unisont “ja!” fra fansen. Men så var det dette med å tilfredsstille alle, da. Kuttet “Scream”, signert Max Martin, mannen som sto bak endel av Britney Spears’ første hits, var neste leveranse. En ren ekstremkommersiell sak. Dualismen henger ikke på greip. Og hvorfor han ikke har med seg verken Terius Nash eller Bei Maejor på produksjonssiden, er vanskelig å forstå.
Men det er en del fint å plukke blant disse atten sporene. Dystre og lekre “I Care For U”, “I.F.U” med Miri Ben Ari-lignende strykere, “What Happened To You”, nevnte “Climax” og “Say The Words” er Usher slik vi først ble kjent med ham. Han er på sitt beste når det låter uanstrengt og sjenerøst, og på minst fem spor treffer han blink.
Samlet sett er platen godkjent. Og lettelsen over at Looking 4 Myself langt ifra er noe dårlig album, overskygger til syvende og sist skuffelsen over at det spriker så mye.
Ali R. S. Pour
