deLillos: Huskeglemme
[Sonet/Universal]
For å låne Ari Behn-lingoen: deLillos er – på sitt beste – et furubord. På sitt verste minner de mer om lykkekjeks eller kransekakevitser.
Det føltes som om deLillos fant tilbake til en fordums glød med sitt foregående, høyst tilbakeskuende prosjekt – som deLillos ’85 fikk bandets folkekjære floskel om ”gamle sanger om igjen” brått bærekraft og relevans, og studioalbumet ”Suser videre” fanget noe av den nyvunnede energien trioen la for dagen i konsertsammenheng.
Med Huskeglemme er deLillos atter tilbake i voksenmodus, og samtidig er Lars Lillo-Stenbergs varemerkede naivitet påfallende intakt. Her tralles det om krig, død og kjærlighet side om side med torskemiddager og vesentligheten av å huske de små tingene. Om du – som meg – verken elsker eller hater Lillo-Stenbergs lyriske modus operandi per se, men snarere blir slått av den korte avstanden mellom slående erkjennelser fra mikroperspektiv og intetsigende hverdagssurr, vil du finne en del å begeistre deg over her, men minst like mange irritasjonsmomenter.
”Du tror at du kjenner meg” er, sammen med den noe løsere ”Hold på en venn”, albumets mest klassiske deLillos-øyeblikk, på godt og vondt – en vinnende poplåt med alvorlige undertoner som enkelt ville kunne gjort den lune sommerbrisen på Neste sommer mindre påtrengende. Likevel, apropos sol: Det er lite nytt under den – også på de beste øyeblikkene her.
Det største problemet med Huskeglemme ligger på det melodiske planet – i dette universet er de storøyde betraktningene avhengig av å suse avgårde på minneverdige melodier. De er i et fåtall på bandets tolvte studioplate, og to slappe spor innleder skiva før den utkrøpent tristvakre smygeren ”Uskyldig” setter seg i ryggmargen: ”La oss tro vi er uskyldige / at det har blitt lagt en plan / la oss skåle inn i våren / la et vennlig folk få gi / litt faen”. I samme klasse finner vi bittersøte ”Døden”, som blottet for sentimentalitet tar for seg nettopp det tittelen antyder.
På minussiden gjester Ida Maria ”Flink”, uten at den blir noe mindre irriterende av den grunn, og den tidligere nevnte, monumentalt gubbete ”Lage mat” byr på lite annet enn oppskriften til en torskemiddag. Det er noe, ja visst, men idet ”Av alle jenter” og ”Neil Young” runder av seansen med et skuldertrekk, sliter jeg med å huske nøyaktig hvorfor denne platen skal settes på igjen.
Marius Asp
