Battle Poetry har knapt kommet i gang før LidoLido lener seg tilbake i studiostolen og inviterer oss inn med ”It was all a dream, I used to read King Size Magazine”. At rappere tyvlåner den legendariske åpningslinjen til Notorious B.I.G.-låten ”Juicy” er ikke noe nytt, og det føles da også helt naturlig at den tungt talentfulle haugalendingen Peder Losnegård aka LidoLido skal ta de vakre ordene i sin munn.
For ikke lenge etter han fikk et slagverk av sin inngiftede onkel Bjarte Tjøstheim (jepp, han Bjarte!) i barndommen, har LidoLido vært en av landets mest lovende musikere. Han komponerer på piano, drar fete trommesoloer, produserer, rapper og styrer karrieren sin, og gjør det med en enkelthet og letthet som få norske artister kan vise til.
LidoLido er født til å bli popartist. Spørsmålet er bare hvilken form karrieren skal ta. Skal han bli en norsk Morten Abel, med hjemlig popsuksess og null oppmerksomhet på utsiden av taxfree-sonene, eller har han mulighet til å transformere popgenene sine til en internasjonale karriere – som en hvit, nordisk Kanye West?
Men etter den ganske så fine åpningen med ”Work (intro)”, åpenbarer det seg fort at Battle Poetry ikke er den maktdemonstrasjonen av hits, kvalitet og helhet som man forventet etter debuten Pretty Girls And Grey Sweaters.
Lydbildet i åpningen er forsøksvis stort, ikke ulikt det J.U.S.T.I.C.E. League gjør på sine mest breiale widescreen-produksjoner. LidoLido leverer sin slentrende good guy-rap, men det låter overraskende uengasjerende. ”Make The World Go Round” går opp samme stier som Jay-Z-remiksen av MC Panjabis ”Beware”, men ligner mer på et irriterende Eurovision-bidrag vi er vant til fra land som er bedre feriemål enn popnasjoner.
”Heartbreak In The Club” har definitivt noe gående med store synther og trist-på-klubben stemning, men kommer ikke helt i mål på sine fem minutter. Kanskje en nedklippet remix kan løfte låten inn på radiolistene? Synthteppene fortsetter inn i ”Drums pt I” og Drums pt II”, og etter over ti minutter med synthangrep faller brikkene omsider noenlunde på plass på Battle Poetry. Den Timbaland-aktige beaten på ”Drums pt. II” er lekkert arrangert med perkusjon og detaljer, LidoLidos mumlerapping kommer til sin fulle rett, og det kontante trøkket sikrer at låten blir en liveslager fremover.
Fra singlen ”Sleeping On My Piano” og ut går albumet dypt ned i balladeland. LidoLido er en begrenset vokalist sammenlignet med for eksempel Justin Timberlake, som er et åpenbart forbilde for låter som «She Cried Ice». Det fungerer med enkeltlåter som dyrker tristessen, men den ene emosjonelle balladen etter den andre gjør siste del av albumet til en lang og kjedelig affære. LidoLido kan jo dette med å synge om ungdommelig kjærlighet og/eller mangelen på det («Different»-teksten er snerten, morsom og full av illustrerende bilder), men 16 låter med hjerte/smerte blir i meste laget.
«Sleeping On My Piano»:
http://youtu.be/jlrx7tswjxw
Når han mot slutten av Battle Poetry bruker fem minutter på å fortelle en selvmedlidende historie om å sitte og halvgråte på et hotellrom før et TV-show (Spellemann?) og avslutter med blødmen «I died a little when you dyed your hair» får jeg mest lyst å bryte meg inn på rommet til LidoLido, riste ham løs fra kjærlighetssorgen, be han plukke opp litt kanyewestsk selvtillit og komme seg på scenen.
Problemet med Battle Poetry – som har mye positivt med seg, sjekk for eksempel Bun B/Maria Mena-samarbeidet på «Colder» – er at LidoLido lener seg for mye på det gudsbenådede talentet han er utstyrt med. Det fører til grandiose ambisjoner, men også en plate som savner låtene som skal transformere ham fra lovende norsk til internasjonal superstjerne. Det blir spennende å se om han klarer det på neste plate, slik at han også kan tyvlåne linjen «now we sip champagne when we thirsty» med god samvittighet.
Asbjørn Slettemark
