Etter fire intense dager med åttetimers konsertmaraton pleier folk å være slitne og klare for å dra hjem. Det er likevel såpass spesielt at Arcturus er tilbake at Rockefeller var tilnærmet fullt da sceneteppet gikk opp.
Det populære og nyskapende avant-garde-metalbandet la inn årene i 2007, og de færreste trodde på en gjenforening. Men etter en konsert på Southern Discomfort i Kristiansand var tilbakekomsten et faktum, og nå planlegger bandet både konserter og nye låter. De har kanskje hatt godt av pausen, for Steinar «Sverd» Johnsen (synth), Simen «ICS Vortex» Hestnæs (vokal), Hugh «Skoll» Mingay (bass), Knut Magne Valle (gitar) og Jan Axel «Hellhammer» Blomberg (trommer) låter mer sultne og opplagte enn på lenge.
En atmosfærisk intro med storm og torden, lynende lyssetting, pyroeffekter og synth setter stemningen med en gang sceneteppet går opp. Arcturus, med sine snodige kostymer og luer, gyver løs på «Evacuation Code Decipheraed», «Ad Absurdum» og «Nightmare Heaven» til vill jubel fra publikum.
Hestnæs er en bemerkelsesverdig frontfigur, et komisk alibi, og vrikker seg kokett rundt på scenen mens ansiktsmimikken løper løpsk. Resten av bandet beveger seg så godt det lar seg gjøre, og de er faktisk ganske flotte å se på. Dette er musikalske virtuoser med teknikk, sjarm og spilleglede, og de vet hva de skal gjøre for å fenge tilhørerne. Det visuelle uttrykket løftes også av et hjemmesnekret romskip, akkurat stort nok til å romme et menneske, til venstre på scenen.
Fnising og frysning går om hverandre når Hestnæs griper mikrofonen og henvender seg til publikum. «Er det her det er fest, eller? Liker dere Arcturus, eller? Hæ? Kuli!» sier han, og vi får levert den ene rare perlen etter den andre: «Deception Genesis», «Chaos Path», «Deamon Painter» og «Painting My Horror» strømmer gjennom salen. Etter noen melodier begynner lydteknikken å sitte, og det låter faktisk ganske bra til å være på Rockefeller. Gitar og bass kommer til sin rett, synthen er akkurat så fremtredende som den skal være, Hestnæs holder tonen til operatiske høyder og Hellhammers trommer låter greit. Belysningen er delikat samtidig som den er forstyrrende, og spredte pyroeffekter krydrer showet underveis.
Hestnæs har en jovial kommentar eller historie tilhørende hver eneste låt. «Hufsa» ble til fordi figuren er så ensom og fortjente en sang. «Alone» ble skrevet da bandet formelig bodde i øvingslokalet i Skippergata. I tillegg har han publikum i sin hule hånd. Når han plutselig sier «Kan dere si BØH!» roper alle til svar. «Gi meg et black metal-skrik, ‘a! Grapefrukt.» En må nesten le av massesuggesjonen han får til bare ved å være banal og barnslig. Arcturus passer nok Inferno-publikummet bedre enn det Autopsy gjorde.
«Jeg og gutta ble enige om å ikke gå av scenen for å spille flest mulig låter!» Arcturus leverer «Master of Disguise», «Hibernation Sickness Complete», «Shipwrecked Frontier Pioneer» og «To Thou Who Dwellest in the Night» før de annonserer siste melodi. «Raudt og svart» fra Aspera Hiems Symfonia får minnene til å strømme på. For noen låtskrivere de var. For et band det er. Arcturus går av scenen til et skrikende publikum, vinker, smiler, viser v-tegn og danser litt rundt. Så er Inferno over. Og det føles ikke så aller verst når den siste konserten er så bra.
Selv om jeg savnet noen sanger og gjerne skulle ha hørt flere låter fra Aspera Hiems Symfonia og Sham Mirrors, var settet relativt velkomponert. Noen hadde nok håpet på at tidligere vokalist Kristoffer «Garm» Rygg skulle gjeste scenen også, men en kan ikke få alt her i livet. Akkurat nå bør vi bare være fornøyd med at Arcturus er tilbake, og at de mener det.
Helle Stenkløv
