De er et av verdens største band, Red Hot Chili Peppers, med stadig mer bulende stadionmuskler bak det etter hvert nærmest patenterte gjøglerfunkpunk-soundet de slo seg gjennom mainstreamen med for temmelig nøyaktig 20 år siden. Men det begynner jaggu å bli en stund siden kvartetten gjorde noe essensielt sammen i et studio.
Det underlige førstesingelvalget ”The Adventures Of Rain Dance Maggie” er en av de minst engasjerende radiolåtene jeg kan huske å ha hørt på år og dag – den tusler elegant inn i forglemmelsen uten så mye som et minneverdig hook å feste seg ved. Og til tross for at den tilhører lavmålene på I’m With You, deler den skjebne med brorparten av de resterende sangene i kraft av ikke å tilføye en tøddel til bandets kunstneriske testamente.
«The Adventures Of Rain Dance Maggie»:
Åpningssporet ”Monarchy Of Roses” het visstnok opprinnelig ”Disco Sabbath”. Til tross for at begge komponentene i originaltittelen er hørbare får den meg først og fremst til å tenke på hvor mye friskere låter bandet skrev i 1995. ”Even You Brutus” bekrefter kun at Anthony Kiedis fortsatt synger bedre enn han rapper, mens ”Ethiopia” låter stivbeint og kjedelig, tross lovende tittel og frekk 7/8-takt på verset. Det finnes flere eksempler.
Red Hot Chili Peppers anno 2011 gjør seg best når de kobler fra autopiloten, stripper bort den mest hektiske staffasjen og dermed tvinges til å faktisk skrive en låt eller to, som på rørende ”Brendan’s Death Song”, ”Meet Me At The Corner” og ”Did I Let You Know?” – sistnevnte med mariachiblåsere og lekre gitardetaljer fra det ellers nokså tilbaketrukne tilskuddet Josh Klinghoffer.
Disse øyeblikkene er det for få av på I’m With You. Oppturen fra den overdimensjonerte (og til syvende og sist nokså mislykkede) forgjengeren Stadium Arcadium er riktignok til å glede seg over, men stilt opp mot tidligere bragder, så vel som det øvrige musikklimaet i 2011, låter dette for forutsigbart og irrelevant til å overleve en høst i spilleren.
Marius Asp
