Biter av lykkelige tegneseriefiserte-sushibiter fyller sceneskjermen mens «Sushi» over høytalerne drar i gang showet. Trommisen og keyboardisten kommer på før Astrid S løper ut og snurrer glisende rundt for oss. Slik som på Party’s Over-EPen er det naturlig at introduksjonen velter over i «Bloodstream». Musikkvideoen spilles i bakgrunnen mens hun synger teksten, litt spakt. Strammere er det imidlertid på «Jump» hvor egentlig droppet snakker for seg selv, og hovedpersonen selv er tydelig fornøyd med responsen: – Det var det sjukeste noengang, fytti katta, nei… fy faen!
Settets tredje låt er «Hyde», som ikke gjør noe nevneverdig inntrykk, i hvert fall på undertegnede. Før neste låt forteller hun at den handler om at man ikke vil at øyeblikk skal ta slutt. «Party’s Over» kommer på, og engasjerer dessverre cirka like mye her som da jeg anmeldte den. Men det skal sies at den får et naturlig ekstra punch takket være den buldrende bassen, og en ganske så dreven trommeslager, og så skader det vel aldri å skyte ut noen hundre såpebobler blant publikum.
Igjen tar hun tid til å forklare konteksten bak den neste låta, altså grunnen til at hun skrev «Such A Boy», komplett med danser som kommer ut og går ned «catwalken» på scenen. Når det er over takker hun fort for seg og begynner på å synge «2AM», som hun av en eller annen grunn har funnet ut at ikke skal spilles utover første refreng eller så. Da kommer «Paper Thin» på istedet, og til tross for mye kjærlighet blant publikum som hun får med på klapping, virker det som hun ikke slipper seg helt løs.
Det er to år siden hun var på sin første festival, som jo er Slottsfjell. Det vet vi fordi hun igjen vil prate til publikum. Greit nok at hun kommuniserer på denne måten, men det svekker kontinuiteten noe. Etter å ha tatt opp et videokamera for å vise på skjermen hvordan vi ser ut fra hennes perspektiv setter hun seg på scenekanten, og begynner så vidt å fortelle om «Running Out» før hun starter en keyboard-basert versjon «akustisk» av den. Når hun omsider reiser seg for andre refreng venter jeg litt på at trommene skal slå inn for å benytte seg av energien til låta, som jo ikke skjer, som er litt skuffende.
Smeplass kommer seg opp på denne catwalk-aktige installasjonen, og danserne kommer tilbake for «Breathe» til jubel, mens når «Hurts So Good» starter synger publikum med fra første vokal. Det er bedre, men jeg er fortsatt ikke helt revet med. Mer engasjerende er derimot «Atic», siste låt, hvor hun griper en trommestikke for å slå på cymbalene og røyken spruter. Hun virker generelt mer bevegelig enn tidligere hvor hun i stor grad har befunnet seg nær mikrofonstativet – sett utenom danseopptrinnene. Kanskje hun hadde vært mer løssluppen og dynamisk om den ikke var der i det hele tatt? Uansett har de kjørt i land en underholdende avslutning når de bukker av seg.
Jeg skal tilstå at jeg i utgangspunktet ikke er nevneverdig begeistret over Astrid S sitt ganske standariserte kommersielle pop-reportoar. Istedet for å gi et bedre inntrykk av låtene live, føler jeg heller at det her prøves litt for hardt gjennom å følge den samme «superstjerne-manualen» som samtlige andre store popartister. Dansere? Sjekk. Fortelle om hvordan det litt vanskelige kjærlighetsforholdet inspirerte den ene eller andre låta? Sjekk. Sitte litt på scenekanten og synge? Sjekk igjen. Her er det viktig å poengtere at det er ingenting galt med dette, men dette er knep som er oppbrukt.
Det er en retorikk som gjør at hun ikke framstår som den individuelle, unike artisten Astrid S som hun kunne vært, men heller nok et forsøk fra bransjen på å skape ett nytt, ja, idol. Dagens opptreden bekrefter for min del at det Smeplass og apparatet hennes jobber knallhardt for at hun skal være, ennå er mer illusjon enn virkelighet.
Nicolay Woldsdal
