Sajo, den ene tispa, hoster. Jeg skvetter. Terje og Oda sier «det er ingenting», «kanskje hun har noe i halsen» og «det går sikkert bra». Men det gjør ikke det. Sajo brekker seg. Jeg har sett det før, hun er syk. Det er kennelkoste, en slags hundeinfluensa.

Tar henne inn, i senga, vekk fra de andre, går på startbanketten, spiser reinkjøtt uten å kjenne smaken, får startnummeret uten å bry meg om hvilket, hører sidemann snakke om løpet i fjor, om kennelhoste, om å trekke seg før start, om å reise hjem.

– De andre hundene må sjekkes i morgen tidlig, vi kan ikke love deg noe, sier sjefsveterinæren.

Jeg kan ikke huske å ha gleda meg og grua meg så mye til noe før. Jeg kan huske en gang jeg grua meg, det var på barneskolen og vi skulle spille «Byen vår» for foreldrene en juleavslutning. Jeg feiga ut. Mamma forsøkte å lure meg utpå med at jeg skulle få julegave når vi kom hjem. Men, nei, jeg satt i garderoben under hele stykket. Nå kan jeg ikke feige ut.

Hjemme ligger Sajo fortsatt i senga. Hun vet ikke at noe er galt, logrer lett når hun ser meg og vil ha kos som hun pleier. En og en luftes de andre. I stillhet går Oda og jeg med hver vår hund. Ikke host, vær så snill å ikke host. Lykkelige uvitende markerer de på hvert sitt tre. Kanskje det ikke blir langtur likevel. Jeg har åtte hunder, kun åtte, jeg trenger egentlig alle.

Nervøsiteten

Natta er lang. Formiddagen enda lenger. Normalt før et løp har jeg så mye nerver at jeg verken klarer snakke eller spise. Jeg zoomer inn på detaljer, støy blir borte, må tisse, selv om jeg akkurat har tissa. Nervene er her, men det jeg er redd for nå er om sykdommen skal hindre oss i å starte. Sajo ligger igjen på campingplassen, vi er i Alta sentrum. Terje og Oda, handlerne mine, forsøker å oppmuntre.

«Dere har sikkert rett», sier jeg. Faen til uflaks, tenker jeg.

– De er på vei, sier sjefsveterinæren når jeg ringer og maser. Under to timer før start dukker veterinærene opp.

Men, så. Klarsignal. De syv andre bikkjene er godkjent, jeg får lov til å starte. Nervene forsvinner. For en sinnsyk lettelse. Vi er i gang. Bedre å starte med syv, enn ikke i det hele tatt.

Et og et spann slippes av gårde foran meg i gågata. Til jubel, leven og dundrende popmusikk. Så masse folk! På et blunk er det over. I løpet av de første første timene er det folk langs løypene som heier oss videre. Folk vinker og roper og barn slenger ut lanken for high fives.

Fra folkefest til virkelighet, det er som å kjøre i kolonne. Heldigvis er jeg ikke alene, ser kun ryggen på kjøreren foran. Hundene går rett fram, sleden sklir sidelengs. Ved en nedoverbakke står et ensomt tre, jeg klarer ikke å svinge sleden unna, vinden er sterkere enn meg, vi bråstopper. Ett, eneste, jævla tre, og jeg som til vanlig kjører i skau. Det sies at det var opp mot 25 sekundmeter. Sterk vind er det verste, har jeg tenkt, men nå har vi så vidt begynt, det skal ikke stoppe meg, ikke nå lenger.

En og en forsvinner de som kjører forbi inn i snøføyka. Vinden løyer når vi nærmer oss Finnmarks største innsjø, Iešjávri, og jeg tenker at det er sånn her det skal være. Mørkeblått, lyseblått og litt gult, åpent, hvitt og stort. Endelig alene med hundene.

Som å flyte på raske skyer

Gjengen hviler, spiser godt og er like gira igjen etter seks timer hvile på Jergul. Over Hundevidda kjører vi forbi to spann med god driv og godt humør. For noen bikkjer jeg har. De elsker virkelig å løpe. I soloppgangen føyker snøen som et silkeslør over løypa. Det er som å flyte på raske skyer, de i en retning, vi i en annen. Jeg blir solbrent i fjeset.

Det må ha vært som å jogge i boblejakke en vårkveld langs Akerselva. Hundene får avkjøle seg i snøen på sjekkpunkt Karasjok. Fire timer hvile, én mindre enn planlagt. Vi krysser rundkjøringa og bensinstasjonen i Karasjok før vi dumper ned på elva igjen. Åtte mil på elv. Når får jeg lov til å bli lei? Etter fire mil? Etter seks? De få sangene jeg kan, er sunget ferdig i løpet av den første mila. Jeg leser gamle sms-er, en halv mil til. Det finnes ingen utfordringer å bryne seg på, jeg må holde ut med meg selv. Limpopo, spannets yngstemann, er også lei. Jeg kjører under ei bru, men det er nordlys rett over hodet. Drømmer jeg? Der er et fjøs. Et fjøs, og fantastisk nordlys. Knærne svikter under meg. Nei, jeg må ha dubba av. Det finnes ikke fjøs på Tanaelva.

Hundene kjenner igjen ganglaget mitt, de merker at det er jeg som kommer og våkner til under pledd og dekken. På Levajok er det bedre matlyst på de fleste etter noen timer hvile, men ikke hos Limpopo. Han spytter maten jeg gir ut igjen. De pleier å spise om jeg gir litt og litt med hånda, men han nekter. Neste etappe er tung og lang over fjell og vidde. Limpopo må ut.

Det er så vidt jeg rekker signere ut før hundene rykker avgårde i galopp. Det bærer opp på vidda igjen. Vi kjører mot vinden, med vinden, men mest av alt i sidevind. Snøen sitter som tistel i pelsen på hundene.

To lysende øyne stirrer på meg. Hvem er på tur med en sånn veskehund her?

– Hei, hvem er du?

Hundene jager av sporet. Reven blir borte.

Hvor mange oppoverbakker finnes det egentlig her på vidda? Finnmarksløpet har sørga for å finne alle. Det er som å ro farfars gamle Askeladden-båt over milevis lange, hvite dønninger. Jo, det er fint, og jo, det er koselig, men, gud, som jeg skulle hatt en påhengsmotor. Bare over denne ene dønninga. Jeg savner granskauen.

Det blir mørkere

De firbeinte sluker laks som smågodt. Yes, en seier i seg selv. På Skoganvarre er det obligatorisk veterinærsjekk. De så Juluss halte litt på vei inn. Skaden var så liten, tenkte jeg, og kom etter nedoverkjøringa. Ikke noe å legge han i sleden for, dessuten hater han å være i sleden, da skriker han intenst og bakser rundt. Nå trenger han massasje, og oppvarming. Det betyr mindre søvn for meg. Juluss hyler til, det sitter i skuldra. Han må ut. Fem hunder igjen.

Jeg er ikke i stand til å bli trist, har ikke energi til det. Nå må dere holde ut, dere som er igjen. Vær så snill, ikke fuck det til. «Ikke du heller», sier jeg stille til meg selv. Dette var ikke drømmen, det var å fullføre med alle. Sånn ble det ikke, ikke denne gangen.

Underveis har jeg ikke vært opptatt av plassering. Jeg skulle kjøre for å gjennomføre, men jeg ligger på en tredjeplass i min klasse. Nå vil jeg ha den tredjeplassen, men spanjolen som er i hælene på meg, Baltasar Gallarado Gonzalez, er kun 20 minutter etter og har fremdeles åtte hunder. Hva er 20 minutter, når man har vært to døgn i løypa?

Det tikker inn en sms fra Oda, Baltasar måtte ta ut tre halte hunder, og han startet 35 minutter etter.

Det blir mørkere og vinden øker. Det snør også. Det er så mye vind og vått snøvær at vi skimter kun en stikke av gangen. Jeg er som et lodd mot vinden. Hvis jeg skifter grep, eller forsøker å sparke med det andre beinet, gjør vinden alt den kan for å få sleden og meg av sporet. Det begynner å svimle for meg, og jeg tvinger ned solbærtoddy, selv om jeg tror det skal komme i retur. Det er tungt og hundene plages med snø i øynene. Jeg er likevel imponert. De går og går. Noen ganger kikker de seg bakover, som om de spør om jeg er helt sikker på om vi skal fortsette. Når de ser meg jobbe, fortsetter de å jobbe. Jeg kan ikke bli rørt enda, da vil jeg vel oppfattes som svak.

Det er nordlys! Over møkkaværet er det masse nordlys. Jeg har ikke løfta blikket på flere timer. Stjerneklart er det og, så mange stjerner kan jeg ikke huske å ha sett før. Det finnes ikke bylys som visker ut de minste, de er der alle sammen, hver eneste en.

Sleden begynner å gå trått. Skulle hatt nye sledebelegg. Tenk om det fantes en sånn luke langs løypa, der det stod fire karer klare, løfta opp sleden, dro av de slitte beleggene, satt på nye og sendte meg avgårde igjen med ny gli.

Drittvind. Drittsnø.

Helvete. Jeg hater skiltene det står «20 km next» på. Det her er de to lengste mila jeg noen gang har kjørt. Drittskilt. Bedre å ikke vite, nå lengter jeg etter sjekkpunkt Jotka. Gi meg skog, gi meg ly for vinden, stopp det satans snøværet. Jeg er så lei av vind. Det er som å gå feil vei i en evig rulletrapp. Drittvind, tenker jeg. «Braaa», sier jeg til hundene med lys stemme. Drittsnø, tenker jeg.

«Jaaa», sier jeg til hundene med lett og lys stemme.

Da jeg kjørte Femundløpet for tre år siden måtte jeg bryte på siste sjekkpunkt. Johanne sto rett etter avgjørelsen med pekefingeren mot meg og sa: «Du er så negativ!».

Å tenke på det er som å komme borti tornekratt. Jeg tenker mye negativt, jeg vet det, tenker at ting kan gå til helvete, at verden er imot meg og ikke vil at jeg skal få til dette. Denne gangen har jeg tenkt alle de negative tankene før løpet, og løst de. Vi har jobba så lenge mot dette, jeg skal ikke gi opp. Heldigvis var det siste Johanne sa til meg før vi dro: «Du klarer dette, hundekjøring er noe du virkelig kan».

Det har stoppa opp i en bakke, jeg skrur på munterheten og ber hundene gå på. Bardus begynner å ule lett. Hæ, hva skjer? Han uler ivrig igjen. «Jaaa», roper jeg i ekte gledesrus. Bardus krummer ryggen og setter på firehjulstrekken, som en maskin trekker han sleden nesten alene over de siste kneikene.

På sjekkpunkt Jotka syns veterinærene jeg burde hvile, ikke på grunn av hundene, men på grunn av meg. De syns jeg ser sliten ut. Ikke snakk om, vi skal til Alta.

Tredjeplassen min! Jeg har ikke tenkt på den siden Skoganvarre. Jeg ser meg bakover. Ser jeg syner igjen, eller er det virkelig en hodelykt jeg ser? Faen heller, skal Baltasar ta meg igjen rett før målgang? Rett før? Jeg sparker og springer alt jeg kan, men bikkjene har ikke overskudd, jeg kan ikke presse dem mer. Vi vipper akkurat ned i terrenget, og som et flytog dundrer et spann forbi. Det er den blide spirrevippen av en tromsøværing, han kjører en annen klasse enn meg.

– Bare skog igjen nå, roper han.
– Sees i Alta!
– Bra fart, sier jeg og puster ut.
– God tur inn.

En bronsemedalje i sikte

Lettet over at det var han og ikke Baltasar. Tredjeplassen er fremdeles vår. «For meg er dere verdens beste», sier jeg, snacker en gang til og børster snø ut av pelsen.

Jeg får melding fra Oda om at andre kjørere har fått problemer på Altaelva. Hun foreslår å bytte ut lederhunden Kubuq hvis han er sliten etter vinden. Men jeg kan ikke nedgradere han nå, han fortjener å gå stolt over målstreken. «20 km next». To mil på elv igjen, men nå er det deilig, det er stille, ikke et vindkast. Lysa fra Alta gjør en flekk på himmelen gyllengul. Jeg kan ikke huske en lignende lykkefølelse. Håret reiser seg på hele kroppen. Jeg blir lys våken, får energien tilbake. Det er som å spise et syrlig drops, men det kiler ikke bare i kinnene, det kiler i hele kroppen.

Husmorbakken, den aller siste oppoverbakken. Jeg skulle så gjerne løpt opp, men klarer ikke. Ikke slipp ut klumpen, du kommer til å hulke. Det er så stort og sprøtt og fint å komme over målstreken. Jeg har klart det, jeg har virkelig klart det. Er det ferdig nå? Jeg klemmer og koser på Nenana, dronninga på laget. For en dame, for en lederhund. 500 km har hun gått i front, ikke tvilt et sekund. Hva er hun laget av? Disse hundene har gitt alt, for meg. Hadde jeg bedt dem gå ti mil til, så hadde de gjort det. Det virker som de ikke skjønner at det er over de heller.

Terje og Oda har blanke øyne, når vi klemmer sprekker jeg, i et stort hulk. Jeg klarte det! Aldri har jeg vært så glad og så sliten før. Aldri. Det er nå det går opp for meg at tredjeplassen også betyr bronsemedalje. Bronsemedalje, betyr det at jeg må opp på pallen?

Shit, noe nytt å grue seg til.

– Jeg har hatt folk boende i huset i mange, mange år, helt siden jeg begynte med trekkhunder, sier Johanne Sundby.

– Men Marte er liksom kremen, da. Jeg skulle gjerne ønsket at hun ble her for alltid, men det vet jeg jo at hun ikke kan. Jeg tar en dag av gangen, eller et år av gangen, sier hun.

Marte Stensland Jørgensen (26) og Johanne Sundby (63), ble kjent for snart seks år siden. De to kaller det en vinn-vinn-situasjon. Johanne jobber fulltid på Universitetet i Oslo og Marte har ikke råd til egne hunder.

Marte beskriver Johanne som «en filletantevenn» og Johanne beskriver forholdet som «litt sånn slektningaktig». Johanne drar i gang aktiviteter og engasjerer flere i trekkhundmiljøet. Det er ofte venner på besøk, som er med på trening, turer og løp. Det er mye liv i og rundt det røde huset i Maridalen, i Oslo.

Hundene

► Se videodokumentaren og hør radiodokumentaren om førstegangskjøreren Marte

Europas lengste hundeløp hadde aldri blitt noe av, hadde det ikke vært for hundrevis av frivillige.

På sjekkpunkt Levajok, sent på kvelden, står fem frivillige i gule vester og venter. En provisorisk vegg av halmblokker, og lag på lag med ull og boblejakker, gir litt ly for den kraftige vinden. Over dem, dekkes himmelen av et stort, grønt nordlys, og tett med stjerner. De venter på hundekjørerne, som skal registrere seg her, før de kjører inn til området der hundene skal få mat og hvile.

Der!

Ut fra skogen skimtes en hodelykt. Åtte og ei halv mil på Tanaelva har tatt på. Kjøreren ser sliten ut, og hundene styrer rett mot halmblokkene – de lukter av hvile.

– Vi har bakt sjokoladekjeks! Vil du ha en?

Frivillig Morten Tobias Rostille strekker fram en bærepose full av hjemmebakt kjeks til kjøreren, som takker og stikker hånda i posen.

Finnmarksløpet er Nord-Norges største kultur- og idrettsarrangement – det krever stor innsats fra mange, mange hundre frivillige. De er spredt over hele Finnmark for å hjelpe hundekjørere, handlere, presse, publikum og arrangører.

Blant annet stiller folkehøgskolene og de videregående skolene i området opp, i tillegg til studenter fra Norges Arktiske Universitet (UiT), samt Røde Kors Finnmark og mange flere.

Finnmarksløpet – en ekspedisjon

En av grunnleggerne av Finnmarksløpet er Arne Oddvar Nilsen. Han husker det første løpet da bare tre kjørere stod på startstreken. Det var i 1981. Siden da har Nilsen lagt i utallige timers dugnadsinnsats og vært med på en enorm utvikling av løpet. Mange syns det har gått litt for langt bort fra de opprinnelige ideene, forteller han.

– Hva var tanken bak? Jo, at du skulle på ekspedisjon! Være selvforsynt, ta vare på hundene, alt sånn.

Nilsen er likevel stolt over hvor stort Finnmarksløpet etterhvert har blitt.

– Skal dette klare å stå på egne ben, må vi gamlingene trekke oss ut. Det som er så flott er jo at om jeg engasjerer meg eller ikke, så går det like bra! sier han.

Morten Tobias Rostille som er frivillig på sjekkpunkt Levajok kommer fra Lørenskog, men studerer Arktisk friluftsliv på Norges Arktiske Universitet i Alta. Det gjør også de han jobber sammen med på sjekkpunktet.

– Vi har rigget opp sjekkpunktet og skal jobbe under hele Finnmarksløpet før vi rigger sjekkpunktet ned igjen, sier Rostille.

Lærer om hundekjøring

Han observerer kjørerne når de jobber og føler han får et innblikk i hvordan hverdagen deres er. Før han ble frivillig under Finnmarksløpet kunne han nesten ingenting om hundekjøring.

– Jeg har aldri vært med på noe lignende før, men jeg har lært litt om hundehold, og hvordan vi skal jobbe sammen med kjørerne.

Over walkietalkien gir han beskjed om at en kjører setter kursen inn mot sjekkpunktet.

Rostille har bodd i Alta et halvt år. Han ville flytte nordover for å lære om det kalde friluftslivet.

– Jeg skal jobbe med friluftsliv, om jeg ender opp som guide eller lærer spiller ingen rolle, så lenge jeg får jobbe med det.

– Hundekjøring kanskje?

– For eksempel, det kan være en del av det, smiler han lurt.

► Se videodokumentaren og hør radiodokumentaren om førstegangskjøreren Marte

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Ikke nødvendigvis all musikk som brukes i våre dokumentarer er med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)