«Jeg HATER Jens Lekman,» skrev kollega Marius Asp til meg da vi ble enige om at jeg skulle anmelde svenskens tredje album, I Know What Love Isn’t. Og jeg kan godt forstå en slik reaksjon. For gøteborgsmannen har aldri vært typen som velger å pakke sine hverdagsbetrakninger inn i tvetydighet, referanser til litteraturen eller intrikate metaforer – i motsetning til for eksempel Cass McCombs. Heller tvert imot. Det krever nemlig sine mangler på kunstnerisk selvhøytidelighet for å kunne skrive tekster om at verdens undergang er større enn kjærligheten, som svensken gjør på sitt første album på fem år.
Personlig er det nettopp denne jordnære naivismen som tidvis har fått Jens Lekmans popunivers til å sjarmere meg i senk, som i ballader om hans tiltrekning mot psykotiske jenter, om å skjelve ved å tenke på sitt første kyss og eller språklig forvirring mellom ordene «make-believe» og «maple leaves», for å nevne noen scenarioer. Minst like elskverdig er en av årets aller søteste kjærlighetslåter, hvor Lekman med refrenget «I don’t know what love is/but I know what it isn’t» tar utgangspunkt i proformaekteskapet han inngikk med en venninne for å kunne bo i Australia, der albumet er spilt inn.
I Don’t Know What Love Is er merkbart enklere og mer organisk arrangert enn den sampletunge og ballroom-flørtende forgjengeren Night Falls Over Kortedala, mens flere av tekstene finner sted i Melbourne, som Tracey Thorn-hyllesten «Become Someone Else’s». Lekman er imidlertid irriterende når han leker seg for mye og nærmest klumserapper om storbylivet i «The World Moves On» – og fremstår som den i underkant selvbevisste kameraten med altfor mye på hjertet.
Som lyriker har Jens Lekman ved flere anledninger blitt sammenlignet med The Magnetic Fields‘ Stephen Merrit. Ufortjent vil jeg si – selv i sitt ess vil Lekman aldri nå nivået til Merrits hysterisk vittige observasjoner – men det er likevel enkelt å bli glad i hans florlette indiepop på det smørmyke skulle-ønske-jeg-aldri-møtte-deg-kuttet «Erica America», sjalusivitnesbyrdet i «Some Dandruff On Your Shoulder» og lengselsfulle «She Don’t Want To Be With You Anymore». La den grammatiske slurvingen med «doesn’t» og «don’t» stå som et eksempel på at han i så fall er en enklere, men dermed også søtere Stephen Merrit. Og dét er både lett å hate og lett å elske.
Kim Klev
