2 timer. Det er tiden det tok Marcus og Martinus å selge ut Oslo Spektrum ganger to. I desember spiller de på nobelkonserten. De har flere titalls millioner avspillinger på Spotify. På nyåret kommer dokumentarfilmen. Man kan si hva man vil, men disse to fjortenåringene har utrettet mer enn mange av deres voksne kolleger noen gang kan drømme om.
Det er et gigantisk maskineri i sving i anledning kveldens musikalske utskeielser. Scenen er bygget ut, langt ut over sine sedvanlige grenser, og det er vanskelig å se for seg hvordan to knøttsmå popidoler skal fylle den. Dette løses blant annet med intet mindre enn tolv dansere, rause mengder pyro og et hav av konfetti. De fikser med andre ord den biffen greit.
Kveldens seanse er vel så mye show som konsert. 14-åringene dukker opp på scenen fra luker i gulvet, de har med seg et kobbel av gjesteartister, og på et tidspunkt kommer det et flygel dalende ned fra taket. Produksjonen er på et ambisjonsnivå det er vanskelig å sammenligne med noe annet her til lands. Ingen tvil om at disse gutta mener alvor.
Det hele virker svært nøye regissert, og i perioder virker både mimikk, ablegøyer og replikkvekslinger mellom de to hovedpersonene i overkant innøvd og stivt. Når det er sagt, har de absolutt klart å beholde noe av sjarmen, og særlig en sekvens med videoklipp fra duoens oppvekst fungerer fint. Videoen følges opp med gjennombruddslåta «To dråper vann». Det skal godt gjøres å skape en illusjon av noe personlig i dette formatet, men det klarer Marcus og Martinus heldigvis her og der.
Settlista består av hits fra albumene «Hei» og årets «Together». Låtene kler liveinnpakningen godt, bandet spiller bra som bare det. Blåserekka bidrar med ting en billig synth aldri kan bringe til bordet, og for eksempel Madcon-gjestede «Girls» nyter godt av den. Tvillingene synger for det meste fint nok, men sliter hørbart når det strammer seg til.
Låtmaterialet er ikke det sterkeste i den norske artistfloraen. Særlig de engelskspråklige sangene faller igjennom og fremstår som rimelig anonym samlebåndspop. Det er lett å tenke at låtene ikke har blitt hits fordi de er så innmari bra, men fordi det er Marcus & Martinus som tilfeldigvis fremfører dem.
Ballet avsluttes med megahiten «Elektrisk» etter en drøy time. Stemningen er akkurat som den skal være, og Spektrum eksploderer nok en gang i konfetti og pyroteknikk. Musikken er kanskje ikke for alle, men Marcus og Martinus har sjarm og energi nok til å levere en konsert som aldri er kjedelig. Og det er slettes ikke dårlig bare det.
Eli van der Eynden
