På CD-omslaget til Stephen Malkmus’ debutsoloalbum fra 2001 var det en etikett som sa «The solo debut from the Pavement frontman you only thought you knew». Dette utsagnet har blitt mer og mer sant utover hans etter hvert fem album store diskografi. Vel startet det ikke så ukjent – debuten føltes som en naturlig videreføring av den skuldersenkede countrypoppen man fant på Pavement-svanesangen Terror Twilight (1999) – men derfra har det blitt dypdykk i både kreti og pleti. Kvaliteten har også variert deretter, fra den noe uinspirerte, delvise progflørten Pig Lib til de mer helhetlige Real Emotional Trash og Beck-produserte Mirror Traffic, men den overliggende følelsen har alltid vært at Stephen Malkmus har bestemt seg for å våse mer etter bandet ble oppløst. Låtene skal ha løs struktur, ordspill av typen «Condoleezza’s rice» er naturligvis lov – og dét å kalle et album Wig Out At Jagbags er en selvfølge, i denne evige ja-fasen.
Wig Out.. er Malkmus’ festalbum, og det første siden debuten som har noenlunde konstant fokus på refreng og nynnbare melodier. Det er også utgivelsen som har overraskende gjesteopptredener av flere av medlemmene i Travis, blant andre vokalist Fran Healy (gad vite hva Malkmus hadde sunget om ham på «Range Life» på nittitallet), og gubbene har rikelig anledning til å riste sine snart femtiårige hofter her.
Vel er denne festen for spesielt inviterte, men har du på noe tidspunkt satt pris på Malkmus’ ordkunstneri og skjeve smil, vil den være svært kjærkommen. Ikke bare fordi det er det mest pavementske han har laget (avslutteren «Surreal Teenagers» har Wowee Zowee-vibber over hele seg), men fordi det er befriende hookdrevet og lystig. Det er altså færre krappe svinger og utflyting av struktur, muligens til befippelse for alle Träd, Gräs & Stenar-fans der ute, men jeg synes uansett det var på tide for ham å tørre å ta poppen tilbake etter tolv år med utfriking.
Dét gjør han i fulle monn. «Planetary Motion», «Shibboleth» og «Cinnamon and Lesbians» er blant de beste, konsise låtene han har laget på egen hånd (ved siden av «Senator» fra Mirror Traffic og «Troubbble» fra Stephen Malkmus). Aller best er nok blåserdrevne «Chartjunk», mens den noe aparte «Rumble At The Rainbo», som starter med at Healy roper «This one’s for you, granddad!» og Malkmus-tekstlinjen «come and join us in this punkrock tomb, come slam dancing with some ancient dudes» er klam på en overraskende henrivende måte.
Etter fem album er Malkmus fortsatt the Pavement frontman you only thought you knew, men det mest uforutsigbare denne gang er hvor godt det er å ham tilbake til å lage musikk som tenderer mot det konvensjonelle. Wig Out At Jagbags er hans beste samling låter på over ti år, og selv om det finnes album med sterkere helhet, er dette den mest karismatiske kanaliseringen av geniet i løpet av Jicks-karrieren.
Jørgen Hegstad
