Om ikke i særlig merkbare mengder, så ble det likevel en viss bloggsumming rundt tjeien Billie Lindahl for fem år siden. Riktignok langt fra uten grunn: det krever nemlig sitt at en tenåringsangstfull, nitten år gammel kropp skal kunne klare å skille seg ut fra innsjøen av svenske folkentusiaster som har oppstått i løpet av de siste ti årene – eksempelvis The Tallest Man on Earth og Jose Gonzalez.
Men Promise & The Monsters, eller Lindahls, om du vil, debutalbum Transparent Knives hadde mange av de samme styrkene som vår egen Silje Nes; det er folkmusikk formet som lyden av svaiende, mørke skogholt. For med den-nå-tjuetre-år-gamle Lindahls hvesende stemme i front legges det delikate, forsiktige arrangementer over nylonstrengene.
Og det er forsåvidt midt i skyggen av høye, livstrøtte grantrær at Promise & The Monsters livebesetning – Lindahl og to venninner – hadde gjort seg best. Og ikke nødvendigvis blant allstedsværende festivalsumming på toppen av selve Slottsfjellet.
Promise & The Monster er utvilsomt flinkest til å føre småsnakket bort når de bruker den minimalistiske utstyrsmengden til sitt fulle, som i autoharpe- og håndklappbefengte «Sharp» fra fjorårets Red Tide, mens de mest tradisjonelle folksporene i setlisten gir minst gevinst for oppmerksomheten.
Bandet er kanskje beskjedne, men langt fra uvennlige: frontkvinnen skyter blant annet inn «tack, mina kära vänner» før siste låt, mens de tar med knusende ro at et kutt litt over midtveis blir drept av feedback-trøbbel.
Det er ofte veldig fint, men aldri overveldende, det de interesserte som er igjen til slutt kan si at de har opplevd ved Tårnlunden. Til dét blir selv en liten scene som dette for åpen og for lite intim en torsdag ettermiddag i Tønsberg.
Kim Klev
