Etter konserten deres på Øya i 2011 har omtrent hvert vorspiel i det hegstadske hjem vært innom Opus Eponymous, debutalbumet til disse svenske underfundighetene. Den konserten var en øyeåpner, ikke bare fordi det er det mest spektakulært tåpelig-men-skumle liveshowet jeg har sett, men spesielt på grunn av frontmann Papa Emeritus’ ekstreme popteft.
Sjelden har man hørt så nær-perfekte allsangrefreng blitt spekket med tekster så proppfulle av okkultisme at det for lengst er forbi det komiske – der er det bare å ta 2010-årsbestelåten «Ritual»-omkvedet som eksempel: «This chapel of ritual smells of dead human sacrifices from the altar bed/on this night of ritual, invoking our master to procreate the holy bastard».
Ingen tvil om at mystikken, okkultismen og alt det der er en viktig del av Ghost-appellen, men der debuten var en temmelig lavbudsjettprodusert og obskur retrorockhyllest, er det noe ganske annet som møter en på Infestissumam: Nick Raskulinecz (Deftones, Foo Fighters, Alice In Chains) produserer, og Dave Grohl og andre megalomane meséner lusker i kulissene. Det har ført til en storselskapsdebut der alle sluser åpnes, og resultatet er en helvetes sammensurium av djevler, zombier, dommedag, messing, surfgitarer, stonerrock, powerballader og gregoriansk chanting.
Det er vel lett å se at dette er et band man elsker eller hater. Personlig elsker jeg staffasjen, oppnedkors-bonanzaen og satanisme-nerdingen (demonoppramsingen i starten av «Year Zero», eksempelvis), men dette er ikke nødvendigvis en betingelse for å like det de driver med. Strippet for innpakningen finner du i bunn og grunn «bare» et band som låner fritt fra åttitallets doommetal, glamrock og Nuggets-eraens psykedeliaband som Iron Butterfly og desslike, behandlet av en gjeng som vet hva de driver med og med en låtskriver som kombinerer stor kjærlighet til opphavet og en insisterende evne til å ta inspirasjonene et skritt videre.
Nøkkellåten her heter «Ghuleh/Zombie Queen». Den starter som den eneste powerballaden jeg kan huske å ha hørt som innleder med ordet «putrefaction», og som i løpet av dens syv minutter utvikles til en surf/boogierocklåt som er blant det både pussigste og barskeste i år – ihvertfall som omhandler gjenoppstandelsen av en zombiedronning. Det er låter av dette kalibret som gjør at man kan håpe og tro at Ghost vil utvikle seg til å bli 2010-tallets store rocksensasjon.
Skamløsheten vises ikke bare i alskens overlessing, men også i deres uvanlig popvennlige holdning til refrenger. Tidligere har de covret ABBAs «I’m A Marionette» (Spotify), og inspirasjonene derfra gjennomsyrer også store deler av albumet. Både «Idolatrine» og «Jigolo Har Megiddo» dunster av disco og den type tonebruk som Ulvaeus/Andersson garantert anerkjenner. På den andre siden har du tyngre rockere som «Depth Of Satan’s Eyes» og «Per Aspera Ad Infini» – hele pakken sydd sammen og omsvøpet av Papa Emeritus’ lyse, hule vokal og den snikende følelsen av at djevelens tilstedeværelse lurer bak hver orgelakkord.
Infestissumam er et album perforert av stormannsgalskap, vanvittige påfunn og episke låter – det definitive gjennombruddet for et band som vil erobre verden med satan og surfgitar. Den pakken er vanskelig å motstå.
Jørgen Hegstad
Les også: P3 elsker: Ghost
