«Rock for folk som egentlig ikke liker rock». Karakteristikken min kollega Marius Asp gav av The Killers da han anmeldte deres forrige album, Day & Age, for fire år siden, virker tilsynelatende ganske streng. Det var nok likevel en beskrivelse med en viss underliggende respekt, samtidig som den er passende: selv i deres beste singeløyeblikk («Mr. Brightside» og «When You Were Young») har Las Vegas-bandet sørget for å gli sømløst inn på radiolister, vorspiel og headliner-plasseringer på musikkfestivaler.
Men «Runaways» – førstesingelen fra album nummer fire i rekken, Battle Born – bar inntrykk av at Brandon Flowers & Co. hadde skissert klare planer for hvordan de skulle låte større enn noen gang – og det til nærmest enhver pris. Full av halvfabrikert patos skriker Flowers for full guttungehals, mens bandet begir seg ut på en nevekamp med U2sk stadionstorhet.
Og sånn er det. Battle Born er lyden av et band som ikke lenger lefler med idéen – nå har de virkelig bestemt seg for å ta steget ut i den store, vakre tomheten. «Here With Me» er det mest ekstreme eksempelet; en ren og skjær bløtkake av en låt. The Killers vil trolig aldri komme nær lignende pompøsitet – la oss kalle det deres Melodi Grand Prix-bidrag. De sentimentale tangentene, den nesten urkomiske tekstlinjen «I don’t want your picture on my cell phone/I want you here with me» og strykertsunamien skaper soniske, prydfulle marmorvegger som skjuler en påfallende tomhet.
Sånt slår riktignok begge veier. For man skal være rimelig selvhøytidelig for å ikke kunne forstå at åpneren «Flesh & Bone» kommer til å gjøre seg utmerket mellom pjatt på radiokanaler verden over, når den tid kommer. Såfremt den da har singelovertaket på heartland rock-anthemet «A Matter of Time».
I tillegg til låter som makter å knekke singelkoden – og vel så det – har det vært mer delikate avsporinger som har gjort det verdt å gi The Killers en sjanse. Ta for eksempel vital og tropisk pop fra Day & Age («Joy Ride»), eller post-punk fra debutalbumet («Smile Like You Mean It»). Battle Born mangler denne brodden – det lille ekstra som ikke rettferdiggjør hatske protester fra de mest innbitte Killers-motstanderne. «Heart of a Girl» er imidlertid inne på noe, som en dvelende americana-rasteplass litt over midtveis, mens «Deadlines and Commitments» gjør, til tross for åpenbare hook-mangler, godt av å låne en idé (eller to) fra Totos «Africa».
Det er kanskje en enkel parallell, men Battle Born er den musikalske ekvivalenten av en løk. Skrell bort ett skall storslåtte refrenger (eksempelvis fra «The Way It Was»), et annet skall med hjelp-til-selvhjelpslyrikk («Don’t break character/you’ve got a lot of heart» fra «Be Still»), og et siste lag med pompøse stadiongitarer – uansett hvor dypt du graver vil du likevel aldri finne noe som kan ligne en kjerne.
Kim Klev
